I dag gikk jeg gjennom stallen. Pakket sammen sakene mine vasket skapet mitt tømte boksen. Helt normalt når man flytter fra en stall. Men så kom mamma og hentet meg en halv time forseint. Jeg gikk bare der å vandret. Jeg la merke til hvor tomt det var alle minner om meg var borte. Tingene mine var borte alt. Som om jeg ønsket at de skulle glemme meg.

Det var det jeg en stund tenkte når jeg så meg rundt. Alt var borte, når de andre våknet neste morgen ville de ikke finne en ting som tilhørte meg. Som om jeg ønsket å bli visket ut av deres hukommelse. Som om jeg ønsket at de skulle glemme meg…

 Men jeg vet at jeg knappt nok ville huske flere av dem som nå har vert livet mitt et år. Når jeg lukket døra til stallen en siste gang følte jeg at vinden snudde. Dette var ikke bare slutten for holde punktet mitt i et år. Det var starten på et nytt. Vinden snudde, om det blir med vind eller mot vind vet jeg ikke. Men noe forandret seg i det jeg lukket den døra, i det jeg visket ut sporene etter meg selv. Hva vet jeg ikke, men noe sier meg at det var starten på noe nytt.

Rus, når man smaker på ordet virker det nesten søtt, men der tar man grundig feil. Mennesker har alltid hatt behov for å få den berusende følelsen. Følelsen er også i det grunnleggende for mennesker, hat og kjærlighet. Så på et vis er det naturlig. Men ikke måten vi fremkaller den, med rus. Det blir mer et press, enn et behov. Det begynner i de første harde leveårene til mennesket, ungdomstida.

De fleste sier til foreldre og andre når de er små ” jeg skal aldri begynne å røyke.” det løftet bryter flere av dem i 9 klasse, røykepresset kommer. Det er ofte de som ikke har det så greit hjemme som røyker. Foreldrene har røyket i mange år, samt tanter, onkler og besteforeldre. Venne gjengen begynner å legge press på deg, og vis du ikke har så mange gjør du det for å få venner. Det er nok ikke så greit. Når de har begynt å røke, har de tatt det første skrittet, og som de sier ” har man sakt A, så får man si B.”  Selv om det er en del som antagelig prøver hasj og svake rus midler er det ikke på langt ner så mange som blir avhengi. Det er som en karusell, en karusell som aldri stopper. Har du først prøvd og blitt avhengig, skal det mye til for å slutte. De rusmidlene man startet med blir etter vært forsvake, så man må begynne på noe sterkere.

            Samtidig er det viktig å påpeke at ikke alle som blir avhengi, blir det av fri vilje. Vis du går fra glasset ditt på et utested, er det viktig å ha noen til passe på det. Ellers er det lett å putte noe oppi. Ellers har du sånt som en venninne av meg opplevde.” Hun og moren hennes tok bussen til byen. Moren begynte å hoste. Så var det en ”snill” man bak henne som tilbød henne noen tabletter. Denne moren var smart nok til å takke nei”. Men det nok noen som har blitt lurt på den måten.

             En ting som mange foreldre lurer på er nok ” hva ser den lille ungen min i Rus.” I den alderen vi er nå begynner vi å se voksne ut utenpå, men i hodet er vi nok egentlig bare barnet. Foreldrene begynner å bli ”utbrent” og lei av ungene, de lar dem klare seg selv. Samtidig kommer prestasjons press, noen synes det blir for mye, og får bare til å koble ordentlig av med rus. Andre har foreldre som begynner å oppfatte ungene som voksne. De forventer at de skal slutte å leke, og slike ting de gjorde da de var små. I stedet skal de gå å handle, henge rundt med venner osv. og det er flere foreldre som skiller seg. Grunnen til det er at de giftet seg tidlig. De skal oppleve ungdomstida nå. Mødrene tror gjerne at de er like kule som døtrene og drar dem med på alt mulig rart, det kan bli for mye, og ungene havner på skrå planet. Ellers kan de fort havne oppi ting de ikke har så lys til sånn som sex, osv. da trenger de noe til å ”hjelpe seg”.

            Vi må også huske at samfunnet gjør mye for å hindre ungdommen havne på skrå planet. Blant annet ved kampanjer, reklamer mot rus, konserter mot rus og mye, mye mer. De som allerede har havnet på skråplanet blir det gjort mye for blant det, sprøyte rom for å hindre sykdommer, Grupper med flere som jobber sammen mot et felles mål, også flere ting som ikke blir pratet så mye om i media. Men regjeringen gjør nok et par feil grep. Det finnes et middel som får kroppen til å ”glemme” rus behovet. Dette middelet har det blitt forbudt i Norge. Rusmisbrukerne må dra til Danmark for å få tak i det.

            Enkelte rus midler blir brukt i forbindelse med behandlinger på sykehus. De bruker for eksempel lykkepiller mot depresjon, noe som kanskje er feil siden pasienten blir avhengi. De har også noe annet. Som jeg ikke vet om.

            Min mening er hold deg langt unna rus, det vil du takke deg selv for. Det skaper bare problemer før eller siden. Selv om presset er stort, du føler deg dum og forlatt, vil du alltid finne andre ” særlinger” som deg selv. Bare hold ut til du er 18, da bør du begynne å forstå. Husk at det ofte er de som ikke er som alle andre som blir noe stort. Kles designer, forfatter, mediedesigner, Fotograf og alle de andre morsomme jobbene. Så ikke prøv å bli som alle andre, prøv heler å utmerke deg positivt.  

Gleden ved å dele livet… og problemene 

Ekteskap, hmm, smak på ordet og det smaker glede og tilhørighet, kanskje litt liv, men også en liten bitter ettersmak av ansvar. Det inneholder noe mer en å leve sammen, det handler om å ta vare på hverandre, og binde oppfremtiden ” til døden skiller dere av” som de sier i kirken.

            Men når skal man velge å gifte seg, når skal man velge å binde opp livet sitt? Antagelig når friheten ikke frister mer, når smaken av vin ikke er så søtt, når nattlige vandringer ikke er så spennene mer, når man har hatt en kjæreste som man har vært forelsket i som man nå elsker, når man vet at man kan leve i harmoni med en person resten av livet og ” ta vare på hverandre i gode og onde dager.”  Når man vet at ingen ting kan hindre dem og ingen ting kan dra de to personene fra hverandre, når man er villig til å møte motgang, og fristelser som man må motstå.

            Noen ganger gifter man seg siden en i forholdet har blitt gravid. Men de fleste får ikke barn før etter ekteskapet, men når er det egentlig riktig tid å få barn? På bryllupsnatten? Man bør vel klare seg sammen en stund førs, så man vet at dette funker. Et barn er et tyngre ansvar en ekteskapet, det er et liv som du skal forme, det er den største gleden man kan få men også den største sorgen vis noe går galt.

            Men hvordan skal man ta vare på barnet når det først har kommet? Det er ingen oppskrift og alle gjør noe galt, men bruker man sunn fornuft og ikke er blind for sitt barns feil går nokk alt bra.

            Når man har blitt en familie, hvordan skal man da dra på ferie? Hvordan skal man dra? Skal man ha med seg slekt venner, skriker unger, tanter, onkler, foreldre og svigerforeldre, niser og nevøer. Eller skal man kun dra alene de to som elsker hverandre, eller foreldre med barna, eller moren med venninnene sine på danskebåten og faren på fisketur mens ungene blir kastet på dørstokken til besteforeldrene. Alle mulighetene er vel godt brukt enten i større eller mindre grad det kommer vel bare an på familien.

            Når man har vert gift en stund, eller bare samboere hender det at den ene partneren finner en annen kvinne eller mann som man finner mer tiltrekkende. At man forelsker seg på nytt. Man trenger ikke nødvendigvis å slutte å elske sin forrige partner, men den berusende forelskelsen overstråler den det mer langvarige nemlig den man elsker. Det er vel egentlig ikke noe man styrer helt selv. Men når kan utroskap godtas? Jeg ville vel sakt aldri vis noen hadde spurt meg sånn med en gang, Men når man tenker over det er det menneskelig og feile og menneskelig og tilgi, man må overveie vær situasjon enkeltvis og ikke kutte alle over en kam. Man får vel se ting utefra situasjonen.

            Men når ting har godt den veien, når et par har bestemt seg for å skille seg, når er det da riktig? Veldig få skiller seg to ganger for det hjelper sjeldent å rømme fra problemene, vis det er barn med i bilde bør man holde forholdet sammen og ta vare på dem ved å ikke være egoistiske. Det er i få tilfeller det er greit å skille seg. Men når er det greit å skille seg? Vis en av partene i forholdet er ustabil, slår eller har noen mentale sykdommer kan det passe og skilles, når partneren blir en fare for familien.  Men vis det ikke er en nødvendighet får man bare bite tenna sammen og gå igjennom det å bli en erfaring rikere. 

            Så ekteskap er mest søtt men bittert vis du ikke er villig til å jobbe litt for det, en vanskelig seier er en søt seier.

Krig og fred 

Som flere sikkert har fått med seg har vi fått i lekse å si hva vi mener om en påstand. Men påstandene er såpas like at det nesten er umulig å ikke dra inn det ene når du snakker om det andre. Vis vi starter med den første, Krig er noe vi bare må godta, så vil jeg si at krig på ingen måte er akseptabelt, og det bør være fred på jord. Da har vi plutselig kommet veldig nær den andre påstanden, Det er mulig å få fred på jorda, det er det ikke det, svarer jeg da, den første påstanden er på ingen måte akseptabel, men den andre er like fult umulig. Vi må nok alltid leve med litt krig på jorden, men vi må gjøre alt som står i vår makt til å hindre at det blir så mye av det. Vi må ikke godta krig i noen sammenhenger, og vi må motarbeide det så godt vi kan, men å få slutt på det får vi nokk ikke til. Sørge for å holde konflikten så liten som mulig å handle med fredlige midler, megling er det fredlige midlet, det er det midlet vi må bruke for å få parter til å bli enige. Norge er blant de beste nå til dags og hjelper parter blant annet i Iran med å bli enige. Dette er en av de mange arvene vi får som vi må bære videre, fulstendig fred får vi nokk aldri, men vi kan komme nærme, veldig nærme så lenge vi ikke godtar krig.

Selv har jeg aldri hat den følelsen som beskrives som en kribling i hele kroppen, en ballong inne i deg som gjør at du konstant svever på en rosa sky og ser alt med rosenrøde briller. Følelsen som gjør oss til mennesker. Følelsen som gjør at vi formerer oss og finner mening med livet. Det finnes ingen mening med livet, det hadde vært lettere om ingen ting hadde eksistert. Men vi lever for å leve for å skape noe for de som kommer etter oss. De vi skaper med forelskelsen det som skyldes av kjærlighet. Jeg har sakt det før og sier det igjen: Meningen med livet er å leve det.

            Forelskelsen gjør ikke bare at du svever på en rosa sky. Forelskelsen kan nesten kalles en sky. Du kan sveve i det blå en plutselig en dag faller du og står med begge beina på jorden. Forvirret over at personen som før var så perfekt, plutselig er vanlig, kanskje stygg og dum. Forelskelse er som oftest kortvarig. Den går like fort som den har kommet. Men bare følelsen skal være vidunderlig å leve med, rett og slett en grunn til å leve. Men noen ganger kan forelskelsen denne glade følelsen som gjør oss til mennesker, gjøre oss svake. Man kan bli kraftig avvist av personen som man har lagt sin elsk på. Da oppløses den rosa skyen men isteden for å lande på jorden, faller du i en brønn som er dyp. Du faller lenger og lenger. En knute samler seg i magen isteden for gleden. Man kjenner bare sorg, ting blir uviktig, den følelsen som før ga deg grunn til å leve, har nå gitt deg en grunn til å gi opp alt. Ingen ting har noen mening mer. Men forelskelsen fins under sorgen ennå, den er kjernen i sorgen. Den er like luftig og uberegnelig som før. Plutselig en dag sprekker skyen. Du blir dratt opp av den dype brønnen som et mer erfarent menneske, mer forberet på neste forelskelse. Selv om ingen ting kan gjøre deg forberet, men du blir kanskje klar over hva som venter deg. Selv om du ikke kan gjøre noe med det.

            Vis vi sier at på din rosa sky kommer det en person svevende. Den personen som du synes er så perfekt, den personen som gjør at du svever så høyt over alle andre mennesker. Dine følelser er gjensidige. Dere danner en forbindelse, en bro mellom de rosa skyene. Men et fast følge har så mye mer å si en glede, det bringer med seg ansvar for noen flere en seg selv. Dere løser kanskje alle problemer så lett som det. Men det er fortsatt forelskelse, fortsatt en like uberegnelig sky. En dag sprekker den sånn som den har gjort tideligere. Du er kanskje redd for å leke med den andres følelser og bryter ned forbindelsen som om den aldri har vært der. Eller prøver å holde på vennskapet. Men man kan ikke unngå å såre, ikke vis ikke begge skyene har sprukket, da kan man pleie et utrolig godt vennskap, fylt av kjærlighet, sånn kjærlighet som vennskap inneholder.

            Men vis ting ikke hadde gått som det gikk hadde kanskje skyene landet i en frodig skog, hvor stjernene er klare, en blomster eng og skyene sprekker. Men du har kanskje ikke nådd jorden man har opplevd noe større forelskelsen har gått over i kjærlighet. Skogen bare vokser, blir dypere vakrere med tiden, sånn er det med kjærligheten også. Man danser på blomster enger sammen og lever lykkelig, tross i regnvers dagene en gang i blant.  Men selvfølgelig kommer høsten med missnøye, kanskje stormer, men det er en vakker årstid med mange farger. Det er flere uversdager men så bestemmer man seg for å legge det på is og vinteren kommer. På overflaten er den vakker, glinser i måne skinn og smelter i solskinn. Når det er skare er kantene skarpe at man kan skjære seg. Men vår stormene er alltid i rett rundt hjørne. Stormene kan herje lenge eller kort. Men duften av nytt gress nye blomster, nytt liv. Får dem til å stoppe. Så vandrer man på en blomstereng igjen. Sånn vil live være vis kjærligheten varer. Sommeren kan vare i flere år eller bare en dag. Høsten en dag eller mange måneder. Kjærlighetens år har ingen fast antall dager, men vi må igjennom alle årstidene for det. Vi må oppleve motgang for å få endelig lykke.

            Jeg ønsker å stoppe her, ikke fortelle at selv kjærlighet, kan sprekke, at en skog brann kan feie over dette lykkelige paradis og gjøre slutt på gleden. Det er en tanke som sjeldent skjenkes lov til å bli tenkt. Det er tungt å vite at ingen ting vil vare evig, det er tungt å vite at ting ikke alltid blir bedre men noen ganger være. Selv fjell kan brytes ned. Selv kjærlighet kan dø. Så vis jeg tenker på noen ting jeg har sakt tidligere. Forelskelse er grunn nok til å leve. Kanskje det, og kjærlighet er grunn nok til å leve. Men ingen ting varer evig, og sannheten kommer fram en sannet som jeg kjenner til men ikke klarer å fatte. Slik kjærlighet kan dø, vill mennesker dø. Og hvorfor dør vi? Kanskje for de vi har mistet evnen til å elske. Mistet troen på at noe slikt som kjærlighet fins. Kjærlighet er livets hjerte. Det starter og dør med det. Selv om vi kanskje ikke vet hvordan. Kjærlighet er livets hjerte

Velkommen til NatseCorma. Dette er din første post, som du kan redigere eller slette alt etter hva du måtte føle for..