Modernisme II - en alvorlig refleksjon
Siden jeg er overbevist om at jeg må snakke om postmodernismen på eksamen har jeg forsøkt å samle sammen det jeg vet om den estetiske retninga. Den oppsto visstnok på 1960-tallet, både innenfor filosofi, litteratur, arkitektur og kunst, og den sto sentralt til langt ut på 1990-tallet. I dag kan vi sies å ha nådd et metningspunkt.
Postmodernisme er ikke et ord med udelt positive konnotasjoner. Begreper som “vulgærpostmodernisme” og “Las Vegas-postmodernisme” har forekommet. Dette på grunn av at postmodernismen tar mindre hensyn til skillet mellom høy og lav kunst enn for eksempel modernismen, der kunst for kunstens skyld er det som gjelder. Begrepet “Modernisme II” (jf. overskriften) foretrekkes blant andre av en av professorene ved instituttet, en lærd mann med fartstid fra flere universitet, også i utlandet.
Postmodernismen bryter ikke direkte med modernismen, men den viderefører og parodierer elementer fra den. Kontekst blir viktig, kunsten ser til dels vekk fra autonomiestetikken (med unntak av Bergen…). Det mest sentrale fra postmodernismens gullalder er metafiksjonen: fiksjon som tematiserer at den er fiksjon, og kommenterer seg selv og sin egen tilblivelse.
I modernismen er individet fremmedgjort fra verden, og plages av det. I postmodernismen har denne fremmedgjøringen blitt en del av tilværelsen; alt flyter, og det beste subjektet kan gjøre er å tilpasse seg verden som best det kan. Observasjon blir viktig. Verden mister alt preg av enhet og helhet (som nevnt i tidligere post). Dette kan merkes på den mest reflekterte prosafiksjonen, hvor forfatteren oppgir forsøkene på å skrive “store historier” og konsenterer seg om flere korte tekster innenfor romansjangeren, gjerne knyttet sammen av en rammefortelling, en tematikk eller andre fortelletekniske grep.
Sånn, det var det jeg hittil har klart å få ut av postmodernismen. Jeg har blitt anbefalt videre lesning av han som underviser i emnet. Knapp tid igjen: Nå er det tre dager til jeg får utdelt tema til prøveforelesninga… :S
mai 19th, 2007 at 15:20
What the flying fuck. Det virker som om at teksten jeg skriver i engelsk fordypning inneholder alle de postmodernistiske elementene i så stor grad at den nesten kan sies å parodiere hele bevegelsen, og det var ikke engang bevisst! Jeg er imponert.
mai 20th, 2007 at 03:59
Vel, vi lever i en postmoderne tid visstnok. Kanskje du bare har veldig velfungerende antenner, og er på vei over i modernisme III?
mai 20th, 2007 at 07:06
Metameta blir litt for latterlig, men det hadde kanskje vært underholdende av samme grunn. Bare du har stor nok ironisk distanse til stoffet kan dårlige ting være gode på grunn av at de er dårlige. Spørsmålet er jo bare når den ironiske distansen slutter å være ektefølt og blir påtatt, at vi føler at man MÅ være distansert fra stoffet for å kunne like og forstå det. Når vi når det punktet burde modernismen stoppe.
mai 20th, 2007 at 09:42
Tror meta begynner å bli litt utbrukt nå. Det har begynt å dukke opp absolutt overalt. Jeg tror dessverre at den påtatte ironiske distansen er noe som allerede har kommet. Vi tørr ikke reagere med følelse på noenting lengre. Kyniske menneskene!