Det arbitrære tegnet
Jeg har muligens funnet ikke mindre enn TO innganger til Italo Calvinos romaner!
Den siste er ganske enkel: jeg skal sammenligne romanene med 6 kjennetegn ved den tradisjonelle romanen som begynte å manifestere seg tidlig på 1700-tallet; originalitet (å skrive om noe nytt på en ny måte), vektlegging av det særegne, individualisering av karakterene, tid (utvikling, erfaring over tid), rom (karakterenes fysiske omgivelser blir realistisk) og ny holdning til språkets referensielle funksjon. Dette er kriterier Ian Watt så ved Daniel Defoe, Samuel Richardson og Henry Fieldings romaner på første halvdel av 1700-tallet. Poenget er å se hvilke av disse trekkene den moderne og postmoderne romanen har gått bort fra.
Den første inngangen er atskillig verre, og innebærer befatning med lingvisten Ferdinand de Saussure, lingvist-psykoanalytiker Juliva Kristeva, samt poststrukturalist Roland Barthes: Jeg skal se på framstillingen av verden i de to romanene, men vekt på tegnet: Verden har to sider; uttrykket (det vi ser) og innholdet (det vi aner er meningen med det vi ser). Men forholdet mellom hva vi ser og hva vi legger i det vi ser er såkalt arbitrært: det vil si at det er vilkårlig. Jeg kan se bokstavene T-R-E, og ane at de impliserer fenomenet “et tre” (et mentalt bilde av fenomenet vi ser i verden), men det er kun samfunnsbestemte konvensjoner som gjør at bokstavene T-R-E står for et faktisk tre, slik vi kan se det i skogen. Samtidig ser ikke Marianne og Øyvind Foreleser for seg det samme treet når tegnene T-R-E skrives på tavla. Det er en subjektiv faktor til stede som ikke lar seg styre av konvensjonene. Jeg ser for eksempel ei gran, han ei bjørk. Eller vi ser to vidt forskjellige bjørketrær for oss. Og slik er det når romankarakterene prøver å fortolke verden. Når hver av dem ser verden (signifikanten) tolker de likevel inn forskjellig mening (signifikater). Og hver av dem, Palomar og Cosimo, står i hvert sitt fiksjonsunivers, som igjen er konstituert av den samme forfatteren, men likevel berettet av to ulike fortellere (det er ekstremt viktig å skille romanstørrelsen “forteller” fra den historiske forfatteren. Fortelleren er et virkemiddel). Og jeg som historisk leser må ta disse to tekstene og tolke mine egne meninger ut av dem, hvilket jeg gjør med min egen subjektive ballast (som er ekstra infernalsk på grunn av fire år med universitetsutdannelse innenfor litteraturvitenskap).
Puh… Det skal ikke være enkelt! I tillegg har vi alle nivåene som etableres her. Palomar ser verden, fortelleren ser hvordan Palomar tolker verden. Jeg som historisk leser ser hvordan Palomar ser verden, formidlet via fortellerens ord, som igjen representerer den historiske forfatteren Italo Calvino. Og er mellomfortolket av Øyvind Foreleser.
Stakkars tilhørerne mine på fredag, som får min versjon av det hele, basert på alle disse merkelige, og relative nivåene. (:-D)

mai 7th, 2007 at 05:27
Det høres nå igrunn interessant ut. Skal du bare si dette, eller skal du bygge ut mer?
mai 7th, 2007 at 05:51
Bygge ut veldig mye mer. Jobber med det nå… Må ha cirka 10-11 sider med tekst, hvis jeg bruker halvannen linjeavstand. 22 000 tegn (medregnet mellomrom). Dette tar litt tid med andre ord.
mai 7th, 2007 at 14:00
Søster, nå når jeg ikke har min egen oppgave hengende over meg neste fredag, har jeg begynt å glede meg til forelesninga di. For dette høres jo interessant ut som bare pokker, jo!