Neverland

Si meg: Hva er det gyldne med en humørsvingete og tidvis overdepressiv dronning hvis største øyeblikk er når en flåte med 10 000 mann dør en grusom død i flammer, kanonild og store bølger?

I dag ble jeg tatt med på kino av en venninne som mente at vi hadde godt av å se tøff dame i rustning. Og det skal sies at rustningen var fin den, og damen inni den hadde sine gode øyeblikk - som denne skuespilleren ofte har etter min mening. Problemet var at filmen var for uselvstendig, og både med og uten kjennskap til den første filmen gled denne ikke sjelden over i det pompøse. Men kostymedrama er nå engang kostymedrama, det pompøse hører med. Kulisser, scener og drakter var storslåtte, helhetsinntrykket greit nok. Likevel føler jeg meg lurt: sånne filmer, hvor man ser en krig fra synsvinkelen til den ene parten blir alltid for endimensjonal til å være troverdig. Det hjalp heller ikke at alle katolikker og spaniere var mørkt sminket, dystre i fremtoningen og i overkant fundamentalistiske.

Den aller beste detaljen ved hele filmen var at spanskekongens datter hele filmen igjennom gikk og bar på en dukke som forestilte Elizabeth. Meg digge!

This entry was posted on fredag, november 16th, 2007 at 14:53 and is filed under Film. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.