Terapi
Dersom noen hadde kommet til meg for et år og to måneder siden og fortalt at jeg fra og med høsten 2006 skulle bruke tv-serier som fremste form for avkobling derfra og et godt stykke frem i tid ville jeg ikke trodd vedkommende. Men sådan er ståa. Og det beste er at jeg trives med det. Det blir litt etter oppskriften “Tøff hverdag, mild ost”. Lange arbeidsdager med masteroppgave og plikter, sene kvelder med et par episoder. Trøsteteppe. Men fortsatt i hovedsak vampyrserier. Mørkredde damen… Det er en logisk brist her et sted. Kanskje det er den biten som får meg til å koble av. Det ulogiske ved vampyrer, samt det totalt meningsløse i å se en serie gang etter gang. Ulogisk er terapi. Man er jo tross alt en dame 
september 2nd, 2008 at 08:11
Vampyrseriar? Kva vampyrseriar er dette, undrar ein på. Angel og Buffy the Vampire Slayer? Må tilstå at eg kjem ikkje på andre gamle vampyrseriar i farta.
Kva nyare angår, eg såg ikkje den nyleg feila Blade-serien, men tvilar på at det var mykje til tap. Moonlight er det svært delte meiningar om ute og går, men verkar som om dei fleste var einige om at den mista det den eventuelt hadde av kvalitet mot slutten av sin kortliva karriere, så har ikkje sjekka ut den heller. Vurderar å sjekke ut True Blood i haust, dog - er jo HBO, så føler ein kan ha lov til å håpe.