Neverland

Si meg: Hva er det gyldne med en humørsvingete og tidvis overdepressiv dronning hvis største øyeblikk er når en flåte med 10 000 mann dør en grusom død i flammer, kanonild og store bølger?

I dag ble jeg tatt med på kino av en venninne som mente at vi hadde godt av å se tøff dame i rustning. Og det skal sies at rustningen var fin den, og damen inni den hadde sine gode øyeblikk - som denne skuespilleren ofte har etter min mening. Problemet var at filmen var for uselvstendig, og både med og uten kjennskap til den første filmen gled denne ikke sjelden over i det pompøse. Men kostymedrama er nå engang kostymedrama, det pompøse hører med. Kulisser, scener og drakter var storslåtte, helhetsinntrykket greit nok. Likevel føler jeg meg lurt: sånne filmer, hvor man ser en krig fra synsvinkelen til den ene parten blir alltid for endimensjonal til å være troverdig. Det hjalp heller ikke at alle katolikker og spaniere var mørkt sminket, dystre i fremtoningen og i overkant fundamentalistiske.

Den aller beste detaljen ved hele filmen var at spanskekongens datter hele filmen igjennom gikk og bar på en dukke som forestilte Elizabeth. Meg digge!