Neverland

Det har kommet og flere verdener siden jeg skrev her inne sist. Bjørnsonfestivalen tok all tid, energi og livsvilje i sommer, og høsten har gått med til å få det faglige hodet over vann igjen. Hodet mitt er fortsatt ikke over vann, men Terje-bror kom med mindre subtile hint om at det er på tide å skrive igjen. Og jeg adlyder.

Siden sist har jeg lest mye. Det har lite hensikt å ramse opp alt. Anbefaler fortsatt /Dracula/ til alle jeg kommer over. Hadde en utrolig fin leseopplevelse da jeg leste /Mannen som elsket Yngve/ av Tore Renberg. Best av alt i sommer var /104/ av Christopher Grøndahl (science fiction!) og /En historie om lesning/ av Alberto Manguel. Jeg har også hatt noen interessante timer med /La den rette komme inn/ av John Ajvide Lindquist. En “troverdig, realistisk og uforglemmelig oppvekstroman med vampyrer og zombier på rollelisten”. Så kan det diskuteres hvor ønskelig det er med en realistisk vampyr- og zombieroman… Virkelig! Og i vår leste jeg en hysterisk morsom bok om trålfiske i Nord-Atlanteren av Redmond O’Hanlon. Det trodde jeg aldri jeg skulle komme over.

Dette ble oppramsende, men mest for å komme igang igjen. Fornøyd lillebror?

De siste dagene har det begynt å gå opp for meg at litteraturviteren ikke lar seg “slå av” lengre. Tidligere har jeg klart å skru av begrepsapparat og analyseteknikker når jeg har lest for egen fornøyelses skyld. Etter eksamen har jeg alltid slappet helt av og lest noe med spennende, fengslende handling og enkel oppbygging. Skikkelig happy-ending litteratur. Men denne gangen har jeg lest et Ibsenskuespill og begynt på en diksamling med Georg Johannesens samlede poesi… Og denne forandringen er utrolig deprimerende! Jeg ønsker meg en bokanbefaling! Jeg ønsker at noen skal si “Du, den boka var helt utrolig fascinerende! Handlinga ble drevet framover; jeg MÅTTE bare finne ut hva som skjedde videre!”

Hallo? Er det noen der ute som kan anbefale en sånn bok? En skikkelig “page turner”? Litteraturviter med fritidsproblemer og tendenser til arbeidsnarkomani i kvardagen søker hjelp!

Siden jeg er overbevist om at jeg må snakke om postmodernismen på eksamen har jeg forsøkt å samle sammen det jeg vet om den estetiske retninga. Den oppsto visstnok på 1960-tallet, både innenfor filosofi, litteratur, arkitektur og kunst, og den sto sentralt til langt ut på 1990-tallet. I dag kan vi sies å ha nådd et metningspunkt.
Postmodernisme er ikke et ord med udelt positive konnotasjoner. Begreper som “vulgærpostmodernisme” og “Las Vegas-postmodernisme” har forekommet. Dette på grunn av at postmodernismen tar mindre hensyn til skillet mellom høy og lav kunst enn for eksempel modernismen, der kunst for kunstens skyld er det som gjelder. Begrepet “Modernisme II” (jf. overskriften) foretrekkes blant andre av en av professorene ved instituttet, en lærd mann med fartstid fra flere universitet, også i utlandet.
Postmodernismen bryter ikke direkte med modernismen, men den viderefører og parodierer elementer fra den. Kontekst blir viktig, kunsten ser til dels vekk fra autonomiestetikken (med unntak av Bergen…). Det mest sentrale fra postmodernismens gullalder er metafiksjonen: fiksjon som tematiserer at den er fiksjon, og kommenterer seg selv og sin egen tilblivelse.
I modernismen er individet fremmedgjort fra verden, og plages av det. I postmodernismen har denne fremmedgjøringen blitt en del av tilværelsen; alt flyter, og det beste subjektet kan gjøre er å tilpasse seg verden som best det kan. Observasjon blir viktig. Verden mister alt preg av enhet og helhet (som nevnt i tidligere post). Dette kan merkes på den mest reflekterte prosafiksjonen, hvor forfatteren oppgir forsøkene på å skrive “store historier” og konsenterer seg om flere korte tekster innenfor romansjangeren, gjerne knyttet sammen av en rammefortelling, en tematikk eller andre fortelletekniske grep.

Sånn, det var det jeg hittil har klart å få ut av postmodernismen. Jeg har blitt anbefalt videre lesning av han som underviser i emnet. Knapp tid igjen: Nå er det tre dager til jeg får utdelt tema til prøveforelesninga… :S

av Elizabeth Kostova er en av tre bøker jeg har rukket å lese i påska. Spennende bok, om enn med typiske innslag av klisjepassasjer her og der. Prosjektet hennes er å rekonstruere den historiske Dracula; hans historie. Dracula blir drept i de fleste bøkene han opptrer i (ikke at jeg har all verdens oversikt), ditto i filmene, men likevel dukker han opp igjen og igjen (noe som blir travestert i Buffy, episode 1 sesong 5). Denne versjonens Dracula har tydelige trekk av Stokers. Kostova har tydelig lest ham grundig. Men også lagt til noen fiffige detaljer Tittelen kan vise til Dracula i denne sammenhengen, men også til en av bokas øvrige personer. Plottet drives framover av flere mysterier: hvor er Draculas grav? Hva er det med de mystiske bøkene som dukker opp hos flere av personene? Hva skjedde med professor Rossi? Og hva med hovedpersonens mor og far? Hva er Draculas rolle i det hele?
Teksten består av flere tekstlag, nesten på samme måte som Stokers Dracula. Utgangspunktet er brev fra far til datter, men etterhvert kommer flere til ordet gjennom brev og notater, helt tilbake til 1400-tallet og Vlad Tepes samtid. Datteren på bokas nåtidsplan fungerer som den fiktive redaktøren for brevene. Siden handlingen foregår delsvis i Istanbul og øst-Europa er språkvansker i forskning på tvers av landegrensene et underliggende tema. Jeg har aldri sett vampyrmyten likt beskrevet to steder, spesielt delen av den om hvordan nye vampyrer lages. Det er alltid en eller annen vri, men stort sett basert på Stokers bok. Kostova har sin egen vri.
Uansett, boka var grei den. Og skummel nok til at det var småekkelt å skulle sove alene i kjellerstua.

En av disse er å kunne gå ut av lesesalen etter en 7-timers lesedag og få melding fra lillebroren om at han er i gang med å lage middag, det er bare å komme bortom Enda mer gledelig blir denne beskjeden nå man i minst fire av disse siste timene har lest Sult av Knut Hamsun. Jeg hadde hatt lunsjpause, spist mer lunsj enn jeg pleier, og hadde det brukbart varmt. Men så begynte romanen å virke! Etterhvert som Sult-helten (eller antihelten hvis man vil) ble mer og mer sulten, mer og mer disfunksjonerende på alle måter, og mer og mer irrasjonelt rasende, kjente jeg en lignende fysisk reaksjon. Jeg ble sulten, kald og irritert på hele verden (kanskje på grunn av at jeg egentlig hadde bedre ting å gjøre enn å lese denne romanen for andre gang). Jeg ble skjelven på hendene, og klarte ikke å kommunisere med noen uten å anstrenge hodet. Riktignok kan denne reaksjonen ha sammenheng med dårlig luft og lang dag med mye konsentrasjon, men likevel var det en skummel opplevelse. Nå skal jeg gå og ta meg litt nattmat. Skrubbsulten!