Neverland

De siste dagene har det begynt å gå opp for meg at litteraturviteren ikke lar seg “slå av” lengre. Tidligere har jeg klart å skru av begrepsapparat og analyseteknikker når jeg har lest for egen fornøyelses skyld. Etter eksamen har jeg alltid slappet helt av og lest noe med spennende, fengslende handling og enkel oppbygging. Skikkelig happy-ending litteratur. Men denne gangen har jeg lest et Ibsenskuespill og begynt på en diksamling med Georg Johannesens samlede poesi… Og denne forandringen er utrolig deprimerende! Jeg ønsker meg en bokanbefaling! Jeg ønsker at noen skal si “Du, den boka var helt utrolig fascinerende! Handlinga ble drevet framover; jeg MÅTTE bare finne ut hva som skjedde videre!”

Hallo? Er det noen der ute som kan anbefale en sånn bok? En skikkelig “page turner”? Litteraturviter med fritidsproblemer og tendenser til arbeidsnarkomani i kvardagen søker hjelp!

“Italo Calvinos Klatrebaronen og Palomar. Gi en lesning.”

Sånn er min agenda de neste 7 dagene, fram til jeg skal holde en prøveforelesning med dette temaet neste fredag. Jeg har det ikke bra i dag.

Siden jeg er overbevist om at jeg må snakke om postmodernismen på eksamen har jeg forsøkt å samle sammen det jeg vet om den estetiske retninga. Den oppsto visstnok på 1960-tallet, både innenfor filosofi, litteratur, arkitektur og kunst, og den sto sentralt til langt ut på 1990-tallet. I dag kan vi sies å ha nådd et metningspunkt.
Postmodernisme er ikke et ord med udelt positive konnotasjoner. Begreper som “vulgærpostmodernisme” og “Las Vegas-postmodernisme” har forekommet. Dette på grunn av at postmodernismen tar mindre hensyn til skillet mellom høy og lav kunst enn for eksempel modernismen, der kunst for kunstens skyld er det som gjelder. Begrepet “Modernisme II” (jf. overskriften) foretrekkes blant andre av en av professorene ved instituttet, en lærd mann med fartstid fra flere universitet, også i utlandet.
Postmodernismen bryter ikke direkte med modernismen, men den viderefører og parodierer elementer fra den. Kontekst blir viktig, kunsten ser til dels vekk fra autonomiestetikken (med unntak av Bergen…). Det mest sentrale fra postmodernismens gullalder er metafiksjonen: fiksjon som tematiserer at den er fiksjon, og kommenterer seg selv og sin egen tilblivelse.
I modernismen er individet fremmedgjort fra verden, og plages av det. I postmodernismen har denne fremmedgjøringen blitt en del av tilværelsen; alt flyter, og det beste subjektet kan gjøre er å tilpasse seg verden som best det kan. Observasjon blir viktig. Verden mister alt preg av enhet og helhet (som nevnt i tidligere post). Dette kan merkes på den mest reflekterte prosafiksjonen, hvor forfatteren oppgir forsøkene på å skrive “store historier” og konsenterer seg om flere korte tekster innenfor romansjangeren, gjerne knyttet sammen av en rammefortelling, en tematikk eller andre fortelletekniske grep.

Sånn, det var det jeg hittil har klart å få ut av postmodernismen. Jeg har blitt anbefalt videre lesning av han som underviser i emnet. Knapp tid igjen: Nå er det tre dager til jeg får utdelt tema til prøveforelesninga… :S

Tørketida er her. En tid kjemisk fri for kreative innfall, ideer og påfunn. En tid preget av angst og rutiner. Den kommer to ganger i året, sikkert som russen i mai og epleinsektene om høsten. Omfanget varierer, tid og innsats likeså, men den unnlater aldri å komme. Og i år er det verre enn tidligere. Eksamen er her. Årets utgave er en prøveforelesning. Om moderne italiensk litteratur, ved forfatterskapet til Italo Calvino. Postmodernisme. Hva i huleste innebærer postmodernismen? Hvem har oversikten over en epoke vi fortsatt står midt oppi? I modernismen ble erfaring umuliggjort, menneskene fragmenterte. De lengter etter tidligere faste verdier og det enhetlige bildet av samfunnet. “Skomaker bli ved din lest” er blitt umulig, menneskene flytter på seg, bytter én kjent tilværelse mot en helt annen. Verden forandres. Byene blir større, og mer framtredende. Kunsten trekker seg inn i seg selv. Modernismen er forståelig, nesten oversiktlig. Postmodernismen er verre. Erfaringen av verden blir enda mer fragmentert. Til og med romanene mister troen på at enhet er mulig; det tradisjonelle plottet splittes, metaromanen brer om seg. Massekultur, populærkultur omgir oss på alle kanter. Ironi og parodi blir viktige uttrykksmåter. Jeg kan ramse opp mye av det som skjer (og antagelig enda mer om to dager når jeg har fått lest A poetics of postmoderninsm. History, theory, fiction). Men å fange fenomenet i velformulerte setninger? Snakke om det i en halvtime, med utgangspunkt i en eller annen roman? Foran alt jeg har av bekjente med tid den fredag formiddagen? Gåsehud!