Neverland

Dersom noen hadde kommet til meg for et år og to måneder siden og fortalt at jeg fra og med høsten 2006 skulle bruke tv-serier som fremste form for avkobling derfra og et godt stykke frem i tid ville jeg ikke trodd vedkommende. Men sådan er ståa. Og det beste er at jeg trives med det. Det blir litt etter oppskriften “Tøff hverdag, mild ost”. Lange arbeidsdager med masteroppgave og plikter, sene kvelder med et par episoder. Trøsteteppe. Men fortsatt i hovedsak vampyrserier. Mørkredde damen… Det er en logisk brist her et sted. Kanskje det er den biten som får meg til å koble av. Det ulogiske ved vampyrer, samt det totalt meningsløse i å se en serie gang etter gang. Ulogisk er terapi. Man er jo tross alt en dame

Det har kommet og flere verdener siden jeg skrev her inne sist. Bjørnsonfestivalen tok all tid, energi og livsvilje i sommer, og høsten har gått med til å få det faglige hodet over vann igjen. Hodet mitt er fortsatt ikke over vann, men Terje-bror kom med mindre subtile hint om at det er på tide å skrive igjen. Og jeg adlyder.

Siden sist har jeg lest mye. Det har lite hensikt å ramse opp alt. Anbefaler fortsatt /Dracula/ til alle jeg kommer over. Hadde en utrolig fin leseopplevelse da jeg leste /Mannen som elsket Yngve/ av Tore Renberg. Best av alt i sommer var /104/ av Christopher Grøndahl (science fiction!) og /En historie om lesning/ av Alberto Manguel. Jeg har også hatt noen interessante timer med /La den rette komme inn/ av John Ajvide Lindquist. En “troverdig, realistisk og uforglemmelig oppvekstroman med vampyrer og zombier på rollelisten”. Så kan det diskuteres hvor ønskelig det er med en realistisk vampyr- og zombieroman… Virkelig! Og i vår leste jeg en hysterisk morsom bok om trålfiske i Nord-Atlanteren av Redmond O’Hanlon. Det trodde jeg aldri jeg skulle komme over.

Dette ble oppramsende, men mest for å komme igang igjen. Fornøyd lillebror?

Gjett om jeg gleder meg til høsten og fredelig studenttilværelse! Å jobbe er ingen spøk, spesielt når ingen oppgaver er fastlagte og kruttet må oppdages på nytt hver gang jeg starter på en ny oppgave. Det blir mye krutt i løpet av en sommer det! Så jeg lengter etter høsten. Det er i dag 81 dager til september…

Samtidig er det ren blasfemi å lengte etter høsten når man er norsk og opplever det fineste juniværet på et halvt decennium. Her om dagen ble til og med en trønder og en nordlending observert på leting etter solskjerming, og det sier visst litt om hvor langvarig fint været har vært, i følge ekspertene.

De siste dagene har det begynt å gå opp for meg at litteraturviteren ikke lar seg “slå av” lengre. Tidligere har jeg klart å skru av begrepsapparat og analyseteknikker når jeg har lest for egen fornøyelses skyld. Etter eksamen har jeg alltid slappet helt av og lest noe med spennende, fengslende handling og enkel oppbygging. Skikkelig happy-ending litteratur. Men denne gangen har jeg lest et Ibsenskuespill og begynt på en diksamling med Georg Johannesens samlede poesi… Og denne forandringen er utrolig deprimerende! Jeg ønsker meg en bokanbefaling! Jeg ønsker at noen skal si “Du, den boka var helt utrolig fascinerende! Handlinga ble drevet framover; jeg MÅTTE bare finne ut hva som skjedde videre!”

Hallo? Er det noen der ute som kan anbefale en sånn bok? En skikkelig “page turner”? Litteraturviter med fritidsproblemer og tendenser til arbeidsnarkomani i kvardagen søker hjelp!

“Italo Calvinos Klatrebaronen og Palomar. Gi en lesning.”

Sånn er min agenda de neste 7 dagene, fram til jeg skal holde en prøveforelesning med dette temaet neste fredag. Jeg har det ikke bra i dag.

Lang helg… Sliten nå! Og på tordag begynner eksamen :-S

Tørketida er her. En tid kjemisk fri for kreative innfall, ideer og påfunn. En tid preget av angst og rutiner. Den kommer to ganger i året, sikkert som russen i mai og epleinsektene om høsten. Omfanget varierer, tid og innsats likeså, men den unnlater aldri å komme. Og i år er det verre enn tidligere. Eksamen er her. Årets utgave er en prøveforelesning. Om moderne italiensk litteratur, ved forfatterskapet til Italo Calvino. Postmodernisme. Hva i huleste innebærer postmodernismen? Hvem har oversikten over en epoke vi fortsatt står midt oppi? I modernismen ble erfaring umuliggjort, menneskene fragmenterte. De lengter etter tidligere faste verdier og det enhetlige bildet av samfunnet. “Skomaker bli ved din lest” er blitt umulig, menneskene flytter på seg, bytter én kjent tilværelse mot en helt annen. Verden forandres. Byene blir større, og mer framtredende. Kunsten trekker seg inn i seg selv. Modernismen er forståelig, nesten oversiktlig. Postmodernismen er verre. Erfaringen av verden blir enda mer fragmentert. Til og med romanene mister troen på at enhet er mulig; det tradisjonelle plottet splittes, metaromanen brer om seg. Massekultur, populærkultur omgir oss på alle kanter. Ironi og parodi blir viktige uttrykksmåter. Jeg kan ramse opp mye av det som skjer (og antagelig enda mer om to dager når jeg har fått lest A poetics of postmoderninsm. History, theory, fiction). Men å fange fenomenet i velformulerte setninger? Snakke om det i en halvtime, med utgangspunkt i en eller annen roman? Foran alt jeg har av bekjente med tid den fredag formiddagen? Gåsehud!

Teaterposter på løpende bånd nå om dagen. Men det er omtrent det eneste jeg synes jeg kan ta meg tid til i disse snart eksamens-tider. Tross alt er det relevant for en litteraturviter å få med seg scenisk framføring av tekster. Så hva har jeg da på enda en forestilling med improteater å gjøre? I denne teaterformen eksisterer det ikke noen manustekst. Det er en fascinerende kunstform, som kan minne mye om rollespill. Skuespillerene må finne på historier direkte på scenen, de er totalt underlagt responsen fra dem rundt seg, og interaksjonen med de andre skuespillerene. Og resultatet kan bli så ymse I går endte importeaterkvelden med en stor massescene hvor alle sang en SVÆRT improvisert sang om våren Toner og tekst var helt improvisert, og akkompagnert av en god pianist. Det som var mest imponerende var samstemtheten hos 9 mennesker som alle sto foran en full sal med tilskuere og sang en sang ingen av dem kunne (rene bakvendtlandet egentlig). Gruppa Ramp brukte mye improvisert sang i sin forestilling. Men takket være den gode pianisten fungerte det veldig fint. Som Hundepatruljen på tirsdag ville de gjerne ha stikkord fra tilskuerene. Og det kom mange kreative forslag. Kveldens fiffigste lærdom: “levende” porterøl er skikkelig godt

…er artige greier. Noe man aldri tenker på når den er på plass, men som fort kan bli et hyppig samtaletema når den sklir ut. Min døgrytme har sklidd helt ut. Og det er bare min egen feil, jeg kan ikke skylde på noen ytre faktorer i det hele tatt, annet enn min egen manglende evne til selvdisiplin. Konsekvensen av døgnrytmekrakket er at jeg snakker noe usammenhengende, gjesper når det passer dårligst, og snakker generelt uten sammenheng. Gjerne om hvor trøtt jeg er. Så jeg har funnet ut at jeg skylder omgivelsene mine å få døgnet noenlunde på beina igjen. Det kan være tøft å være student. Når man ikke har mer enn en fast forelesning i uka, og denne ikke starter før ti, er det fort gjort å la kveldene bli lange og morgenene sene. Da er det fint å ha en kjøkkennabo med samme problemet: å komme seg opp om morgenen. Vi tar følge hver morgen, mellom 8 og halv 9 en gang. Hver morgen. Så det er ikke der problemet ligger. Problemet er hvor koselig det kan være å bo alene om kvelden, spesielt når man har en lillebror som forer en med tvserier… Da blir det fort vanskelig å sovne. Og om morgenen må man like fullt opp igjen til avtalt tid for å gjespe seg avgårde med nevnte kjøkkennabo. Så tiltaket må igangsettes om kvelden. Og stikkordet er selvdisiplin! Sukk…

“Nå vil jeg ha en gutt og en jente på scena, og så må publikum komme med en relasjon! Søskenbarn? Og et land? Ukraina? Ukraina ja… Vel, dere to på scena hørte stikkordene. Dere er ukrainske søskenbarn. Sett i gang!”
Og sånn foregikk det i to timer, med et kvarters pause. I dette scenariet sto en ung mann og ei ung kvinne på scena og skulle improvisere et miniatyrteaterstykke ut i fra nevnte stikkord. Ingen kulisser. Foran scena satt jenta som var regissør for dette stykket, og styrte skuespillet med sporadiske og sjeldne innstruksjoner av typen: “Og nå kommer du med ei lang banneremse på ukrainsk!” “Nei nei, den andre ideen var bedre, hør på kusina di!” “Fortelle eventyret om tsaren som mista armene sine i åkeren din” og så videre. Tre menn og tre kvinner som bytta på å regissere hverandre. Konstellasjonene på scena varierte, men da fem stykker på en gang spilte “forfølgelse på hest av dilligencen full av tyvegods” ble det trangt om plassen. Denne sistnevnte forestillingen ble ledet av en tilfeldig publikummer som fikk skuespillerne til å endre kurs hver gang han ble misfornøyd med veien handlinga tok. Han hadde en klappedings i plast til å lage lyd med når de skulle skifte retning i plottet. Andre høydepunkt var paret som måtte spille relasjonen “sykkel og sykkelpumpe på eventyr”, samt jenta som gikk gjennom følelsesspekteret apati - glede - gråt - sinne - glede foran et fiktivt speil, vendt mot publikum. Legg til en flaske rødvin delt på to, og en lang diskusjon av opplevelsen samt generelt løst og fast i etterkant av forestillingen, og du har den perfekte “geek-kveld” for litteraturvitere i følge min lillebror Terje. Men artig var det!