Neverland

Det har kommet og flere verdener siden jeg skrev her inne sist. Bjørnsonfestivalen tok all tid, energi og livsvilje i sommer, og høsten har gått med til å få det faglige hodet over vann igjen. Hodet mitt er fortsatt ikke over vann, men Terje-bror kom med mindre subtile hint om at det er på tide å skrive igjen. Og jeg adlyder.

Siden sist har jeg lest mye. Det har lite hensikt å ramse opp alt. Anbefaler fortsatt /Dracula/ til alle jeg kommer over. Hadde en utrolig fin leseopplevelse da jeg leste /Mannen som elsket Yngve/ av Tore Renberg. Best av alt i sommer var /104/ av Christopher Grøndahl (science fiction!) og /En historie om lesning/ av Alberto Manguel. Jeg har også hatt noen interessante timer med /La den rette komme inn/ av John Ajvide Lindquist. En “troverdig, realistisk og uforglemmelig oppvekstroman med vampyrer og zombier på rollelisten”. Så kan det diskuteres hvor ønskelig det er med en realistisk vampyr- og zombieroman… Virkelig! Og i vår leste jeg en hysterisk morsom bok om trålfiske i Nord-Atlanteren av Redmond O’Hanlon. Det trodde jeg aldri jeg skulle komme over.

Dette ble oppramsende, men mest for å komme igang igjen. Fornøyd lillebror?

Teaterposter på løpende bånd nå om dagen. Men det er omtrent det eneste jeg synes jeg kan ta meg tid til i disse snart eksamens-tider. Tross alt er det relevant for en litteraturviter å få med seg scenisk framføring av tekster. Så hva har jeg da på enda en forestilling med improteater å gjøre? I denne teaterformen eksisterer det ikke noen manustekst. Det er en fascinerende kunstform, som kan minne mye om rollespill. Skuespillerene må finne på historier direkte på scenen, de er totalt underlagt responsen fra dem rundt seg, og interaksjonen med de andre skuespillerene. Og resultatet kan bli så ymse I går endte importeaterkvelden med en stor massescene hvor alle sang en SVÆRT improvisert sang om våren Toner og tekst var helt improvisert, og akkompagnert av en god pianist. Det som var mest imponerende var samstemtheten hos 9 mennesker som alle sto foran en full sal med tilskuere og sang en sang ingen av dem kunne (rene bakvendtlandet egentlig). Gruppa Ramp brukte mye improvisert sang i sin forestilling. Men takket være den gode pianisten fungerte det veldig fint. Som Hundepatruljen på tirsdag ville de gjerne ha stikkord fra tilskuerene. Og det kom mange kreative forslag. Kveldens fiffigste lærdom: “levende” porterøl er skikkelig godt

“Nå vil jeg ha en gutt og en jente på scena, og så må publikum komme med en relasjon! Søskenbarn? Og et land? Ukraina? Ukraina ja… Vel, dere to på scena hørte stikkordene. Dere er ukrainske søskenbarn. Sett i gang!”
Og sånn foregikk det i to timer, med et kvarters pause. I dette scenariet sto en ung mann og ei ung kvinne på scena og skulle improvisere et miniatyrteaterstykke ut i fra nevnte stikkord. Ingen kulisser. Foran scena satt jenta som var regissør for dette stykket, og styrte skuespillet med sporadiske og sjeldne innstruksjoner av typen: “Og nå kommer du med ei lang banneremse på ukrainsk!” “Nei nei, den andre ideen var bedre, hør på kusina di!” “Fortelle eventyret om tsaren som mista armene sine i åkeren din” og så videre. Tre menn og tre kvinner som bytta på å regissere hverandre. Konstellasjonene på scena varierte, men da fem stykker på en gang spilte “forfølgelse på hest av dilligencen full av tyvegods” ble det trangt om plassen. Denne sistnevnte forestillingen ble ledet av en tilfeldig publikummer som fikk skuespillerne til å endre kurs hver gang han ble misfornøyd med veien handlinga tok. Han hadde en klappedings i plast til å lage lyd med når de skulle skifte retning i plottet. Andre høydepunkt var paret som måtte spille relasjonen “sykkel og sykkelpumpe på eventyr”, samt jenta som gikk gjennom følelsesspekteret apati - glede - gråt - sinne - glede foran et fiktivt speil, vendt mot publikum. Legg til en flaske rødvin delt på to, og en lang diskusjon av opplevelsen samt generelt løst og fast i etterkant av forestillingen, og du har den perfekte “geek-kveld” for litteraturvitere i følge min lillebror Terje. Men artig var det!