Neverland

Gjett om jeg gleder meg til høsten og fredelig studenttilværelse! Å jobbe er ingen spøk, spesielt når ingen oppgaver er fastlagte og kruttet må oppdages på nytt hver gang jeg starter på en ny oppgave. Det blir mye krutt i løpet av en sommer det! Så jeg lengter etter høsten. Det er i dag 81 dager til september…

Samtidig er det ren blasfemi å lengte etter høsten når man er norsk og opplever det fineste juniværet på et halvt decennium. Her om dagen ble til og med en trønder og en nordlending observert på leting etter solskjerming, og det sier visst litt om hvor langvarig fint været har vært, i følge ekspertene.

“Italo Calvinos Klatrebaronen og Palomar. Gi en lesning.”

Sånn er min agenda de neste 7 dagene, fram til jeg skal holde en prøveforelesning med dette temaet neste fredag. Jeg har det ikke bra i dag.

Spørsmålet jeg stiller meg er om jeg egentlig VIL være tilgjengelig hele tiden? Greit nok, via mobiltelefonen min holder jeg kontakten med venner og slektninger, jeg får vite hva som skjer, og hyggelige folk spør om hyggelige ting, og ber meg med på hyggelige opplevelser. Men det som nesten like ofte skjer er at jeg hører fra mennesker som ikke gjør meg det spor glad. I kveld skjedde det. Det tok personen 20 minutter å suge all energi, glede og effektivitet ut av meg, og jeg satt igjen med et negativt INGENTING. Selv om det har vært en lang og fin dag. Alt er borte. Det jeg sitter igjen med er spørsmålet om hvorfor jeg har den uriktige tanken om at jeg må være tilgjengelig hele tiden? Hva skjedde med tida da jeg fikk ha hodet mitt i fred uten at noen kunne ringe meg klokka 23 om kvelden, eller forlange å snakke med meg midt i en film? Det gir ufrivillige signaler om man lar være å svare hvis en person ringer flere ganger, og noen tar det personlig å møte en avskrudd mobil… Verden har blitt et trist sted hvor folk stadig finner på nye problemer for seg selv… I morgen kveld skal den elendige tingen forbli avslått!