Neverland

Dersom noen hadde kommet til meg for et år og to måneder siden og fortalt at jeg fra og med høsten 2006 skulle bruke tv-serier som fremste form for avkobling derfra og et godt stykke frem i tid ville jeg ikke trodd vedkommende. Men sådan er ståa. Og det beste er at jeg trives med det. Det blir litt etter oppskriften “Tøff hverdag, mild ost”. Lange arbeidsdager med masteroppgave og plikter, sene kvelder med et par episoder. Trøsteteppe. Men fortsatt i hovedsak vampyrserier. Mørkredde damen… Det er en logisk brist her et sted. Kanskje det er den biten som får meg til å koble av. Det ulogiske ved vampyrer, samt det totalt meningsløse i å se en serie gang etter gang. Ulogisk er terapi. Man er jo tross alt en dame

Siden jeg er overbevist om at jeg må snakke om postmodernismen på eksamen har jeg forsøkt å samle sammen det jeg vet om den estetiske retninga. Den oppsto visstnok på 1960-tallet, både innenfor filosofi, litteratur, arkitektur og kunst, og den sto sentralt til langt ut på 1990-tallet. I dag kan vi sies å ha nådd et metningspunkt.
Postmodernisme er ikke et ord med udelt positive konnotasjoner. Begreper som “vulgærpostmodernisme” og “Las Vegas-postmodernisme” har forekommet. Dette på grunn av at postmodernismen tar mindre hensyn til skillet mellom høy og lav kunst enn for eksempel modernismen, der kunst for kunstens skyld er det som gjelder. Begrepet “Modernisme II” (jf. overskriften) foretrekkes blant andre av en av professorene ved instituttet, en lærd mann med fartstid fra flere universitet, også i utlandet.
Postmodernismen bryter ikke direkte med modernismen, men den viderefører og parodierer elementer fra den. Kontekst blir viktig, kunsten ser til dels vekk fra autonomiestetikken (med unntak av Bergen…). Det mest sentrale fra postmodernismens gullalder er metafiksjonen: fiksjon som tematiserer at den er fiksjon, og kommenterer seg selv og sin egen tilblivelse.
I modernismen er individet fremmedgjort fra verden, og plages av det. I postmodernismen har denne fremmedgjøringen blitt en del av tilværelsen; alt flyter, og det beste subjektet kan gjøre er å tilpasse seg verden som best det kan. Observasjon blir viktig. Verden mister alt preg av enhet og helhet (som nevnt i tidligere post). Dette kan merkes på den mest reflekterte prosafiksjonen, hvor forfatteren oppgir forsøkene på å skrive “store historier” og konsenterer seg om flere korte tekster innenfor romansjangeren, gjerne knyttet sammen av en rammefortelling, en tematikk eller andre fortelletekniske grep.

Sånn, det var det jeg hittil har klart å få ut av postmodernismen. Jeg har blitt anbefalt videre lesning av han som underviser i emnet. Knapp tid igjen: Nå er det tre dager til jeg får utdelt tema til prøveforelesninga… :S

Spørsmålet jeg stiller meg er om jeg egentlig VIL være tilgjengelig hele tiden? Greit nok, via mobiltelefonen min holder jeg kontakten med venner og slektninger, jeg får vite hva som skjer, og hyggelige folk spør om hyggelige ting, og ber meg med på hyggelige opplevelser. Men det som nesten like ofte skjer er at jeg hører fra mennesker som ikke gjør meg det spor glad. I kveld skjedde det. Det tok personen 20 minutter å suge all energi, glede og effektivitet ut av meg, og jeg satt igjen med et negativt INGENTING. Selv om det har vært en lang og fin dag. Alt er borte. Det jeg sitter igjen med er spørsmålet om hvorfor jeg har den uriktige tanken om at jeg må være tilgjengelig hele tiden? Hva skjedde med tida da jeg fikk ha hodet mitt i fred uten at noen kunne ringe meg klokka 23 om kvelden, eller forlange å snakke med meg midt i en film? Det gir ufrivillige signaler om man lar være å svare hvis en person ringer flere ganger, og noen tar det personlig å møte en avskrudd mobil… Verden har blitt et trist sted hvor folk stadig finner på nye problemer for seg selv… I morgen kveld skal den elendige tingen forbli avslått!

Tørketida er her. En tid kjemisk fri for kreative innfall, ideer og påfunn. En tid preget av angst og rutiner. Den kommer to ganger i året, sikkert som russen i mai og epleinsektene om høsten. Omfanget varierer, tid og innsats likeså, men den unnlater aldri å komme. Og i år er det verre enn tidligere. Eksamen er her. Årets utgave er en prøveforelesning. Om moderne italiensk litteratur, ved forfatterskapet til Italo Calvino. Postmodernisme. Hva i huleste innebærer postmodernismen? Hvem har oversikten over en epoke vi fortsatt står midt oppi? I modernismen ble erfaring umuliggjort, menneskene fragmenterte. De lengter etter tidligere faste verdier og det enhetlige bildet av samfunnet. “Skomaker bli ved din lest” er blitt umulig, menneskene flytter på seg, bytter én kjent tilværelse mot en helt annen. Verden forandres. Byene blir større, og mer framtredende. Kunsten trekker seg inn i seg selv. Modernismen er forståelig, nesten oversiktlig. Postmodernismen er verre. Erfaringen av verden blir enda mer fragmentert. Til og med romanene mister troen på at enhet er mulig; det tradisjonelle plottet splittes, metaromanen brer om seg. Massekultur, populærkultur omgir oss på alle kanter. Ironi og parodi blir viktige uttrykksmåter. Jeg kan ramse opp mye av det som skjer (og antagelig enda mer om to dager når jeg har fått lest A poetics of postmoderninsm. History, theory, fiction). Men å fange fenomenet i velformulerte setninger? Snakke om det i en halvtime, med utgangspunkt i en eller annen roman? Foran alt jeg har av bekjente med tid den fredag formiddagen? Gåsehud!

Det hender jeg ønsker meg en tilværelse lik den gnageren har i tredemølla. Den vet nøyaktig hvor den skal og hva som er meningen med tilværelsen der og da. Gnageren må ikke velge mellom utallige krokveier, veien går rett fram og rundt og rundt, uansett hva gangeren gjør for å påvirke hjulet.

Men ved nærmere ettertanke er nok det en enda mer frustrerende tilværelse enn den jeg karrer meg gjennom om dagen. Gnageren har stadig oppoverbakke, ingen variasjon… Det setter faktisk ting i perspektiv. Jeg har det ikke så verst likevel. Min tredemølle innebærer bølgetopper og bølgedaler, men det igjen betyr at jeg slipper å klatre oppoverbakke hele tida.

Dagens mantra: Snart påskeferie! Snart påskeferie, snart påskeferie, snart påskeferie, snart påskeferie, snart påskeferie… Gleder meg! I sånne tider er det godt å være hedning. Jeg skal ikke inn i en trist høytid som markerer noens død. Jeg skal reise vekk, gå på ski og sette fram små gule påskekyllinger. Spise drageegg Selvsagt kommer jeg ikke helt unna de tragiske hendelsene som skjedde med en snekker fra midtøsten for over 2000 år siden, og hvis lidelser menneskeheten hver dag viser at den ikke har gjort seg fortjent til. Jeg blir litt betenkt når jeg ser noen tilbe et kors eller ha et lite et i et kjede rundt halsen: Tenker de over at de tilber et gammelt torturinstrument, som en skremmende mengde mennesker døde på under store lidelser? Det var ikke bare snekkeren som ble drept på denne måten, selv om han i ettertid er den mest berømte. Ofrene døde etter lang tid og store lidelser. Og så skal selve torturinstumentet forestille å være det fremste symbolet på nestekjærlighet? Skremmende.