Neverland

I formiddag fikk prosjektet mitt et motto som rettferdiggjør det overambisiøse i målene jeg har satt meg for denne fredagens foredrag. Jeg siterer Italo Calvinos Amerikanske forelesninger, som sier dette i forbindelse med i litteraturen på 2000-tallet:

”Prosjekter som er overdrevent ambisiøse kan være klanderverdige på mange områder, men ikke i litteraturen. Litteraturen lever kun hvis man stiller seg overdimensjonerte mål, også hinsides enhver mulighet for å kunne realiseres. Bare hvis diktere og skribenter setter seg fore prosjekter som ingen annen våger å drømme om, vil litteraturen fortsatt ha en rolle å spille.”

Som en god litteraturviter overfører jeg dette sitatet om litteratur til å også gjelde tekster som omhandler litteratur. (Metadiskurs!)

Han sier et annet sted i samme kilde:

”Hvem er vi, hva annet er vi enn en uendelighet av kombinasjoner av erfaringer, opplysninger, lesninger og forestillinger? Hvert liv er en encyklopedi, et bibliotek, en inventarliste over gjenstander, en markedsplass for stiler, hvor alt stadig blandes og ordnes på nytt på alle tenkelige vis.”

Fascinerende forfatter. Hans bøker Klatrebaronen, Usynlige byer og Hvis en reisende en vinternatt er blant det beste jeg har lest noen gang.

Jeg har muligens funnet ikke mindre enn TO innganger til Italo Calvinos romaner!
Den siste er ganske enkel: jeg skal sammenligne romanene med 6 kjennetegn ved den tradisjonelle romanen som begynte å manifestere seg tidlig på 1700-tallet; originalitet (å skrive om noe nytt på en ny måte), vektlegging av det særegne, individualisering av karakterene, tid (utvikling, erfaring over tid), rom (karakterenes fysiske omgivelser blir realistisk) og ny holdning til språkets referensielle funksjon. Dette er kriterier Ian Watt så ved Daniel Defoe, Samuel Richardson og Henry Fieldings romaner på første halvdel av 1700-tallet. Poenget er å se hvilke av disse trekkene den moderne og postmoderne romanen har gått bort fra.
Den første inngangen er atskillig verre, og innebærer befatning med lingvisten Ferdinand de Saussure, lingvist-psykoanalytiker Juliva Kristeva, samt poststrukturalist Roland Barthes: Jeg skal se på framstillingen av verden i de to romanene, men vekt på tegnet: Verden har to sider; uttrykket (det vi ser) og innholdet (det vi aner er meningen med det vi ser). Men forholdet mellom hva vi ser og hva vi legger i det vi ser er såkalt arbitrært: det vil si at det er vilkårlig. Jeg kan se bokstavene T-R-E, og ane at de impliserer fenomenet “et tre” (et mentalt bilde av fenomenet vi ser i verden), men det er kun samfunnsbestemte konvensjoner som gjør at bokstavene T-R-E står for et faktisk tre, slik vi kan se det i skogen. Samtidig ser ikke Marianne og Øyvind Foreleser for seg det samme treet når tegnene T-R-E skrives på tavla. Det er en subjektiv faktor til stede som ikke lar seg styre av konvensjonene. Jeg ser for eksempel ei gran, han ei bjørk. Eller vi ser to vidt forskjellige bjørketrær for oss. Og slik er det når romankarakterene prøver å fortolke verden. Når hver av dem ser verden (signifikanten) tolker de likevel inn forskjellig mening (signifikater). Og hver av dem, Palomar og Cosimo, står i hvert sitt fiksjonsunivers, som igjen er konstituert av den samme forfatteren, men likevel berettet av to ulike fortellere (det er ekstremt viktig å skille romanstørrelsen “forteller” fra den historiske forfatteren. Fortelleren er et virkemiddel). Og jeg som historisk leser må ta disse to tekstene og tolke mine egne meninger ut av dem, hvilket jeg gjør med min egen subjektive ballast (som er ekstra infernalsk på grunn av fire år med universitetsutdannelse innenfor litteraturvitenskap).
Puh… Det skal ikke være enkelt! I tillegg har vi alle nivåene som etableres her. Palomar ser verden, fortelleren ser hvordan Palomar tolker verden. Jeg som historisk leser ser hvordan Palomar ser verden, formidlet via fortellerens ord, som igjen representerer den historiske forfatteren Italo Calvino. Og er mellomfortolket av Øyvind Foreleser.
Stakkars tilhørerne mine på fredag, som får min versjon av det hele, basert på alle disse merkelige, og relative nivåene. (:-D)

Siden jeg er overbevist om at jeg må snakke om postmodernismen på eksamen har jeg forsøkt å samle sammen det jeg vet om den estetiske retninga. Den oppsto visstnok på 1960-tallet, både innenfor filosofi, litteratur, arkitektur og kunst, og den sto sentralt til langt ut på 1990-tallet. I dag kan vi sies å ha nådd et metningspunkt.
Postmodernisme er ikke et ord med udelt positive konnotasjoner. Begreper som “vulgærpostmodernisme” og “Las Vegas-postmodernisme” har forekommet. Dette på grunn av at postmodernismen tar mindre hensyn til skillet mellom høy og lav kunst enn for eksempel modernismen, der kunst for kunstens skyld er det som gjelder. Begrepet “Modernisme II” (jf. overskriften) foretrekkes blant andre av en av professorene ved instituttet, en lærd mann med fartstid fra flere universitet, også i utlandet.
Postmodernismen bryter ikke direkte med modernismen, men den viderefører og parodierer elementer fra den. Kontekst blir viktig, kunsten ser til dels vekk fra autonomiestetikken (med unntak av Bergen…). Det mest sentrale fra postmodernismens gullalder er metafiksjonen: fiksjon som tematiserer at den er fiksjon, og kommenterer seg selv og sin egen tilblivelse.
I modernismen er individet fremmedgjort fra verden, og plages av det. I postmodernismen har denne fremmedgjøringen blitt en del av tilværelsen; alt flyter, og det beste subjektet kan gjøre er å tilpasse seg verden som best det kan. Observasjon blir viktig. Verden mister alt preg av enhet og helhet (som nevnt i tidligere post). Dette kan merkes på den mest reflekterte prosafiksjonen, hvor forfatteren oppgir forsøkene på å skrive “store historier” og konsenterer seg om flere korte tekster innenfor romansjangeren, gjerne knyttet sammen av en rammefortelling, en tematikk eller andre fortelletekniske grep.

Sånn, det var det jeg hittil har klart å få ut av postmodernismen. Jeg har blitt anbefalt videre lesning av han som underviser i emnet. Knapp tid igjen: Nå er det tre dager til jeg får utdelt tema til prøveforelesninga… :S

Kommer til å savne internettforbindelsen. Men pytt! Nå er det tid for gode bøker, lange skiturer, trangboddhet med nær familie og dårlig pensumsamvittighet en hel uke! GOD PÅSKE

Jeg var med linjeforeninga på teater i dag. Vi så Stor ståhei for ingenting av William Shakespeare i et lufttomt rom på Studentersamfundet. Og etterpå så vi alle skuespillerne (studenter selvsagt) springe ut for å ta seg en røyk… Illusjonsbrudd! Men egentlig er det litt greit også med den typen illusjonsbrudd. Det får en til å irritere seg mindre over småting som ikke stemmer i framføringa. Overspill, lesping, merkelig mimikk… Men stort sett var det veldig bra! Spesielt de to vaktmennene; den ene hadde skjørt og snakket bergensmål Beatrice var også flink. Utrolig hvor mye tekst de må lære seg! Spesielt i Shakespearestykker som dette, som drives fram hovedsaklig av dialog og ordspill. Scenografien var enkel: en dør og to andre utganger i tillegg. Svart stoff og røde og gule blomster, samt en hagehuske. Og det var alt. Dette er en av mine yndlings-Shakespearekomedier. Den har et vanvittig driv, og er stort sett basert kun på ordlek. Men for dagens teaterpublikum blir de svulstige replikkene om kjærleik og hjerte-smerte en smule kunstig. Hvilket egentlig er veldig trist…
En fin slutt på en dag som i hovedsak har dreid seg om timevis med retting av oppgaver om nordisk litteratur. Det er tidvis veldig kjedelig lesning. Enkelte av språkfeilene er som å høre mentale negler mot en tavle! Andre oppgaver er veldig gode og har overraskende gode poeng. I morra er det mer oppgaveretting, og et nytt teaterstykke: Kate Pendrys “An evening with Johnny Jordan”.

…er genial! I dag har jeg lest mitt livs første du-roman, eller i det minste lest halvparten av den. Fortelleren henvender seg hele tiden til leseren, og hovedpersonen, hvis det finnes en, kalles bare Leseren. Romanen så langt har bestått av en rammefortelling om en leser og en leserinne som jakter på en fullstendig roman, men de finner bare begynnelsen på stadig nye romaner. De to blir stadig mer frustrerte. Fragmentene slutter alltid når romanen har blitt virkelig spennende. Og så leter leserne igjen, på nye steder, for å finne fortsettelsen av det forrige romanfragmentet. I den siste delen av rammefortellingen av det jeg har lest så langt har det kommet fram en fiffig konspirasjonsteori om at det hele er en del av et fiffig 1001-natt-opplegg for å hindre opptøyer i et land i midtøsten… Det er også en interessant del om produktplassering i romaner. Hvis det er et problem med romanen så er det at de stadige fragmentene blir slitsom når man har sittet 4.5 timer og lest sammenhengende, inne på en lesesal… Men jeg er nysgjerrig på slutten. Romanen forsøker å være en slags antiroman, men likevel kan jeg merke en stigning i spenningskurven, og en jevn utvikling i hendelsene. Det minner litt om et kinsisk-eske-konsept, der stadig nye lag foldes ut.

Peripeti betyr et skjebneomslag, og er et begrep hentet fra dramateorien og gresk tragedie fra mange hundre år før år 0. Det beskriver et omslag i hendelsesforløpet i dramaet fra en tilstand til den motsatte. Eksempel: Kong Oidipus leter etter den forrige kongens morder, og oppdager at det er ham selv; altså går han fra “etterforsker” til “skurk” i løpet av et par korte sider i tragedien. Min peripeti er heldigvis av langt mindre format, men likevel var det en liten revolusjon på mikronivå. Jeg har oppdaget at det er artig å være lærer! Jeg har begynt å forsone meg ved tanken på et yrke som hittil var desidert siste utvei. Greit nok; fortsatt et stykke nede på lista, og jeg foretrekker universitetsnivå, men likevel. Denne oppdagelsen har kommet gradvis i arbeidet som læringsassistent i nordisk litteratur. Jeg har holdt noen mindre forelesninger hittil, den siste om dramateori. Inspirerende.

Takk til Lotta for vampyrboktips! Jeg og bror har akkurat begynt på sesong fire av “Angel” Han gikk hjem i går kveld etter siste episode av sesong tre, som var så opprivende fæl (ikke uventa) at jeg har lurt på fortsettelsen i hele dag. Plagsomt.

Hadde ikke det vært en fint å ha en tankestøvsuger? En hendig liten ting som suger ut tanker som er plagsomme? Eller enda bedre: en tanketank som den Dumbledore har! Et sted hvor tankene kan ligge og flyte uten å bli borte, men hvor jeg kan hente dem fram igjen fra og tenke videre på dem. Etter en lang, tanketom pause… Jeg plages av særlig et par tanker som vender tilbake i stadig nye former, men uten at det har kommet fram noen løsning. Og det ser ikke ut til å komme noen løsning heller med det første. Det største spørsmålet av dem alle sammen er selvsagt “Hva skjer etter mastergraden”? Hvor skal jeg dra, hva skal jeg gjøre, hva skal jeg leve av? Og det kommer en hel rekke tanker i etterdønningene av denne. “Hva vil jeg, egentlig?” er den som plager meg aller mest. Og den kan oversettes til alle deler av livet mitt i øyeblikket, med unntak av det jeg gjør hver dag: Fordi jeg vet hva jeg vil her og nå! Jeg vil jobbe med masteroppgaven min uten å bekymre meg for hva som kommer etterpå! Men hvordan få til det? Sukk… Jeg har en lang rekke med spørsmål. Og noen svar. Noen spørsmål har flere mulige løsninger, noen av dem er “smertefulle” i overført betydning, og innebærer ting jeg ikke vil, men burden gjøre. Ekle ordet; burde. Men uansett hvordan jeg vrir på det ender jeg alltid tilbake til hovedspørsmålet: HVA VIL JEG?
En time fri uten tanker og spørsmål hadde vært en fin start.

Det viser seg at min ypperlige samling med dikt og sitater ligger i Eidsvågen. Dermed kan det bli mer tidkrevende enn jeg tenkte å skrive et ord for dagen hver eneste dag. Men selvsagt; i eksamenstid kommer det til å bli en glede
Dagens dikt er skrevet av Jan Erik Vold:

Dråpen
henger der
ikke

(Fra Spor, snø, 1970)
Geniale diktet!

Jeg har hatt noen fine dager sammen med foreldre og dachshunden Max på Røros. Ingenting er som gleden man føler når man kommer inn igjen etter en lang skitur i snøkavet. Tror hunden følte det samme. Han prøvde å snu allerede tidlig på turen. Som Anne sa: man tror man har en dachshund som er døden nær på veien fra bilen, men når vi snur er han den sprekeste av alle sammen. Sutrehund! (Og herved ble det vel klart for alle hvem det var som som måtte springe etter dachsen da han snudde, og deretter hale ham med seg resten av turen innover. I hans forrige liv antar jeg han gjorde stor lykke som drivanker!) Men rett skal være rett: han nærmer seg 60 år den lille tassen hvis man regner hundeår.