Neverland

Dersom noen hadde kommet til meg for et år og to måneder siden og fortalt at jeg fra og med høsten 2006 skulle bruke tv-serier som fremste form for avkobling derfra og et godt stykke frem i tid ville jeg ikke trodd vedkommende. Men sådan er ståa. Og det beste er at jeg trives med det. Det blir litt etter oppskriften “Tøff hverdag, mild ost”. Lange arbeidsdager med masteroppgave og plikter, sene kvelder med et par episoder. Trøsteteppe. Men fortsatt i hovedsak vampyrserier. Mørkredde damen… Det er en logisk brist her et sted. Kanskje det er den biten som får meg til å koble av. Det ulogiske ved vampyrer, samt det totalt meningsløse i å se en serie gang etter gang. Ulogisk er terapi. Man er jo tross alt en dame

Det har kommet og flere verdener siden jeg skrev her inne sist. Bjørnsonfestivalen tok all tid, energi og livsvilje i sommer, og høsten har gått med til å få det faglige hodet over vann igjen. Hodet mitt er fortsatt ikke over vann, men Terje-bror kom med mindre subtile hint om at det er på tide å skrive igjen. Og jeg adlyder.

Siden sist har jeg lest mye. Det har lite hensikt å ramse opp alt. Anbefaler fortsatt /Dracula/ til alle jeg kommer over. Hadde en utrolig fin leseopplevelse da jeg leste /Mannen som elsket Yngve/ av Tore Renberg. Best av alt i sommer var /104/ av Christopher Grøndahl (science fiction!) og /En historie om lesning/ av Alberto Manguel. Jeg har også hatt noen interessante timer med /La den rette komme inn/ av John Ajvide Lindquist. En “troverdig, realistisk og uforglemmelig oppvekstroman med vampyrer og zombier på rollelisten”. Så kan det diskuteres hvor ønskelig det er med en realistisk vampyr- og zombieroman… Virkelig! Og i vår leste jeg en hysterisk morsom bok om trålfiske i Nord-Atlanteren av Redmond O’Hanlon. Det trodde jeg aldri jeg skulle komme over.

Dette ble oppramsende, men mest for å komme igang igjen. Fornøyd lillebror?

av Elizabeth Kostova er en av tre bøker jeg har rukket å lese i påska. Spennende bok, om enn med typiske innslag av klisjepassasjer her og der. Prosjektet hennes er å rekonstruere den historiske Dracula; hans historie. Dracula blir drept i de fleste bøkene han opptrer i (ikke at jeg har all verdens oversikt), ditto i filmene, men likevel dukker han opp igjen og igjen (noe som blir travestert i Buffy, episode 1 sesong 5). Denne versjonens Dracula har tydelige trekk av Stokers. Kostova har tydelig lest ham grundig. Men også lagt til noen fiffige detaljer Tittelen kan vise til Dracula i denne sammenhengen, men også til en av bokas øvrige personer. Plottet drives framover av flere mysterier: hvor er Draculas grav? Hva er det med de mystiske bøkene som dukker opp hos flere av personene? Hva skjedde med professor Rossi? Og hva med hovedpersonens mor og far? Hva er Draculas rolle i det hele?
Teksten består av flere tekstlag, nesten på samme måte som Stokers Dracula. Utgangspunktet er brev fra far til datter, men etterhvert kommer flere til ordet gjennom brev og notater, helt tilbake til 1400-tallet og Vlad Tepes samtid. Datteren på bokas nåtidsplan fungerer som den fiktive redaktøren for brevene. Siden handlingen foregår delsvis i Istanbul og øst-Europa er språkvansker i forskning på tvers av landegrensene et underliggende tema. Jeg har aldri sett vampyrmyten likt beskrevet to steder, spesielt delen av den om hvordan nye vampyrer lages. Det er alltid en eller annen vri, men stort sett basert på Stokers bok. Kostova har sin egen vri.
Uansett, boka var grei den. Og skummel nok til at det var småekkelt å skulle sove alene i kjellerstua.