Neverland

Terapi

svava — Thu, 13 Dec 2007 22:26:23 +0000

Dersom noen hadde kommet til meg for et år og to måneder siden og fortalt at jeg fra og med høsten 2006 skulle bruke tv-serier som fremste form for avkobling derfra og et godt stykke frem i tid ville jeg ikke trodd vedkommende. Men sådan er ståa. Og det beste er at jeg trives med det. Det blir litt etter oppskriften “Tøff hverdag, mild ost”. Lange arbeidsdager med masteroppgave og plikter, sene kvelder med et par episoder. Trøsteteppe. Men fortsatt i hovedsak vampyrserier. Mørkredde damen… Det er en logisk brist her et sted. Kanskje det er den biten som får meg til å koble av. Det ulogiske ved vampyrer, samt det totalt meningsløse i å se en serie gang etter gang. Ulogisk er terapi. Man er jo tross alt en dame

Elizabeth - the golden years

svava — Fri, 16 Nov 2007 22:53:56 +0000

Si meg: Hva er det gyldne med en humørsvingete og tidvis overdepressiv dronning hvis største øyeblikk er når en flåte med 10 000 mann dør en grusom død i flammer, kanonild og store bølger?

I dag ble jeg tatt med på kino av en venninne som mente at vi hadde godt av å se tøff dame i rustning. Og det skal sies at rustningen var fin den, og damen inni den hadde sine gode øyeblikk - som denne skuespilleren ofte har etter min mening. Problemet var at filmen var for uselvstendig, og både med og uten kjennskap til den første filmen gled denne ikke sjelden over i det pompøse. Men kostymedrama er nå engang kostymedrama, det pompøse hører med. Kulisser, scener og drakter var storslåtte, helhetsinntrykket greit nok. Likevel føler jeg meg lurt: sånne filmer, hvor man ser en krig fra synsvinkelen til den ene parten blir alltid for endimensjonal til å være troverdig. Det hjalp heller ikke at alle katolikker og spaniere var mørkt sminket, dystre i fremtoningen og i overkant fundamentalistiske.

Den aller beste detaljen ved hele filmen var at spanskekongens datter hele filmen igjennom gikk og bar på en dukke som forestilte Elizabeth. Meg digge!

Siden sist

svava — Sun, 11 Nov 2007 21:10:36 +0000

Det har kommet og flere verdener siden jeg skrev her inne sist. Bjørnsonfestivalen tok all tid, energi og livsvilje i sommer, og høsten har gått med til å få det faglige hodet over vann igjen. Hodet mitt er fortsatt ikke over vann, men Terje-bror kom med mindre subtile hint om at det er på tide å skrive igjen. Og jeg adlyder.

Siden sist har jeg lest mye. Det har lite hensikt å ramse opp alt. Anbefaler fortsatt /Dracula/ til alle jeg kommer over. Hadde en utrolig fin leseopplevelse da jeg leste /Mannen som elsket Yngve/ av Tore Renberg. Best av alt i sommer var /104/ av Christopher Grøndahl (science fiction!) og /En historie om lesning/ av Alberto Manguel. Jeg har også hatt noen interessante timer med /La den rette komme inn/ av John Ajvide Lindquist. En “troverdig, realistisk og uforglemmelig oppvekstroman med vampyrer og zombier på rollelisten”. Så kan det diskuteres hvor ønskelig det er med en realistisk vampyr- og zombieroman… Virkelig! Og i vår leste jeg en hysterisk morsom bok om trålfiske i Nord-Atlanteren av Redmond O’Hanlon. Det trodde jeg aldri jeg skulle komme over.

Dette ble oppramsende, men mest for å komme igang igjen. Fornøyd lillebror?

Lengsel etter høsten… (Blasfemi!)

svava — Mon, 11 Jun 2007 15:28:02 +0000

Gjett om jeg gleder meg til høsten og fredelig studenttilværelse! Å jobbe er ingen spøk, spesielt når ingen oppgaver er fastlagte og kruttet må oppdages på nytt hver gang jeg starter på en ny oppgave. Det blir mye krutt i løpet av en sommer det! Så jeg lengter etter høsten. Det er i dag 81 dager til september…

Samtidig er det ren blasfemi å lengte etter høsten når man er norsk og opplever det fineste juniværet på et halvt decennium. Her om dagen ble til og med en trønder og en nordlending observert på leting etter solskjerming, og det sier visst litt om hvor langvarig fint været har vært, i følge ekspertene.

Bokanbefaling ønskes!

svava — Fri, 18 May 2007 23:27:37 +0000

De siste dagene har det begynt å gå opp for meg at litteraturviteren ikke lar seg “slå av” lengre. Tidligere har jeg klart å skru av begrepsapparat og analyseteknikker når jeg har lest for egen fornøyelses skyld. Etter eksamen har jeg alltid slappet helt av og lest noe med spennende, fengslende handling og enkel oppbygging. Skikkelig happy-ending litteratur. Men denne gangen har jeg lest et Ibsenskuespill og begynt på en diksamling med Georg Johannesens samlede poesi… Og denne forandringen er utrolig deprimerende! Jeg ønsker meg en bokanbefaling! Jeg ønsker at noen skal si “Du, den boka var helt utrolig fascinerende! Handlinga ble drevet framover; jeg MÅTTE bare finne ut hva som skjedde videre!”

Hallo? Er det noen der ute som kan anbefale en sånn bok? En skikkelig “page turner”? Litteraturviter med fritidsproblemer og tendenser til arbeidsnarkomani i kvardagen søker hjelp!

Om litteraturen i det “neste årtusen”

svava — Wed, 09 May 2007 10:03:25 +0000

I formiddag fikk prosjektet mitt et motto som rettferdiggjør det overambisiøse i målene jeg har satt meg for denne fredagens foredrag. Jeg siterer Italo Calvinos Amerikanske forelesninger, som sier dette i forbindelse med i litteraturen på 2000-tallet:

”Prosjekter som er overdrevent ambisiøse kan være klanderverdige på mange områder, men ikke i litteraturen. Litteraturen lever kun hvis man stiller seg overdimensjonerte mål, også hinsides enhver mulighet for å kunne realiseres. Bare hvis diktere og skribenter setter seg fore prosjekter som ingen annen våger å drømme om, vil litteraturen fortsatt ha en rolle å spille.”

Som en god litteraturviter overfører jeg dette sitatet om litteratur til å også gjelde tekster som omhandler litteratur. (Metadiskurs!)

Han sier et annet sted i samme kilde:

”Hvem er vi, hva annet er vi enn en uendelighet av kombinasjoner av erfaringer, opplysninger, lesninger og forestillinger? Hvert liv er en encyklopedi, et bibliotek, en inventarliste over gjenstander, en markedsplass for stiler, hvor alt stadig blandes og ordnes på nytt på alle tenkelige vis.”

Fascinerende forfatter. Hans bøker Klatrebaronen, Usynlige byer og Hvis en reisende en vinternatt er blant det beste jeg har lest noen gang.

Det arbitrære tegnet

svava — Sun, 06 May 2007 21:32:01 +0000

Jeg har muligens funnet ikke mindre enn TO innganger til Italo Calvinos romaner!
Den siste er ganske enkel: jeg skal sammenligne romanene med 6 kjennetegn ved den tradisjonelle romanen som begynte å manifestere seg tidlig på 1700-tallet; originalitet (å skrive om noe nytt på en ny måte), vektlegging av det særegne, individualisering av karakterene, tid (utvikling, erfaring over tid), rom (karakterenes fysiske omgivelser blir realistisk) og ny holdning til språkets referensielle funksjon. Dette er kriterier Ian Watt så ved Daniel Defoe, Samuel Richardson og Henry Fieldings romaner på første halvdel av 1700-tallet. Poenget er å se hvilke av disse trekkene den moderne og postmoderne romanen har gått bort fra.
Den første inngangen er atskillig verre, og innebærer befatning med lingvisten Ferdinand de Saussure, lingvist-psykoanalytiker Juliva Kristeva, samt poststrukturalist Roland Barthes: Jeg skal se på framstillingen av verden i de to romanene, men vekt på tegnet: Verden har to sider; uttrykket (det vi ser) og innholdet (det vi aner er meningen med det vi ser). Men forholdet mellom hva vi ser og hva vi legger i det vi ser er såkalt arbitrært: det vil si at det er vilkårlig. Jeg kan se bokstavene T-R-E, og ane at de impliserer fenomenet “et tre” (et mentalt bilde av fenomenet vi ser i verden), men det er kun samfunnsbestemte konvensjoner som gjør at bokstavene T-R-E står for et faktisk tre, slik vi kan se det i skogen. Samtidig ser ikke Marianne og Øyvind Foreleser for seg det samme treet når tegnene T-R-E skrives på tavla. Det er en subjektiv faktor til stede som ikke lar seg styre av konvensjonene. Jeg ser for eksempel ei gran, han ei bjørk. Eller vi ser to vidt forskjellige bjørketrær for oss. Og slik er det når romankarakterene prøver å fortolke verden. Når hver av dem ser verden (signifikanten) tolker de likevel inn forskjellig mening (signifikater). Og hver av dem, Palomar og Cosimo, står i hvert sitt fiksjonsunivers, som igjen er konstituert av den samme forfatteren, men likevel berettet av to ulike fortellere (det er ekstremt viktig å skille romanstørrelsen “forteller” fra den historiske forfatteren. Fortelleren er et virkemiddel). Og jeg som historisk leser må ta disse to tekstene og tolke mine egne meninger ut av dem, hvilket jeg gjør med min egen subjektive ballast (som er ekstra infernalsk på grunn av fire år med universitetsutdannelse innenfor litteraturvitenskap).
Puh… Det skal ikke være enkelt! I tillegg har vi alle nivåene som etableres her. Palomar ser verden, fortelleren ser hvordan Palomar tolker verden. Jeg som historisk leser ser hvordan Palomar ser verden, formidlet via fortellerens ord, som igjen representerer den historiske forfatteren Italo Calvino. Og er mellomfortolket av Øyvind Foreleser.
Stakkars tilhørerne mine på fredag, som får min versjon av det hele, basert på alle disse merkelige, og relative nivåene. (:-D)

Eksamen

svava — Thu, 03 May 2007 20:16:30 +0000

“Italo Calvinos Klatrebaronen og Palomar. Gi en lesning.”

Sånn er min agenda de neste 7 dagene, fram til jeg skal holde en prøveforelesning med dette temaet neste fredag. Jeg har det ikke bra i dag.

Modernisme II - en alvorlig refleksjon

svava — Mon, 30 Apr 2007 22:23:09 +0000

Siden jeg er overbevist om at jeg må snakke om postmodernismen på eksamen har jeg forsøkt å samle sammen det jeg vet om den estetiske retninga. Den oppsto visstnok på 1960-tallet, både innenfor filosofi, litteratur, arkitektur og kunst, og den sto sentralt til langt ut på 1990-tallet. I dag kan vi sies å ha nådd et metningspunkt.
Postmodernisme er ikke et ord med udelt positive konnotasjoner. Begreper som “vulgærpostmodernisme” og “Las Vegas-postmodernisme” har forekommet. Dette på grunn av at postmodernismen tar mindre hensyn til skillet mellom høy og lav kunst enn for eksempel modernismen, der kunst for kunstens skyld er det som gjelder. Begrepet “Modernisme II” (jf. overskriften) foretrekkes blant andre av en av professorene ved instituttet, en lærd mann med fartstid fra flere universitet, også i utlandet.
Postmodernismen bryter ikke direkte med modernismen, men den viderefører og parodierer elementer fra den. Kontekst blir viktig, kunsten ser til dels vekk fra autonomiestetikken (med unntak av Bergen…). Det mest sentrale fra postmodernismens gullalder er metafiksjonen: fiksjon som tematiserer at den er fiksjon, og kommenterer seg selv og sin egen tilblivelse.
I modernismen er individet fremmedgjort fra verden, og plages av det. I postmodernismen har denne fremmedgjøringen blitt en del av tilværelsen; alt flyter, og det beste subjektet kan gjøre er å tilpasse seg verden som best det kan. Observasjon blir viktig. Verden mister alt preg av enhet og helhet (som nevnt i tidligere post). Dette kan merkes på den mest reflekterte prosafiksjonen, hvor forfatteren oppgir forsøkene på å skrive “store historier” og konsenterer seg om flere korte tekster innenfor romansjangeren, gjerne knyttet sammen av en rammefortelling, en tematikk eller andre fortelletekniske grep.

Sånn, det var det jeg hittil har klart å få ut av postmodernismen. Jeg har blitt anbefalt videre lesning av han som underviser i emnet. Knapp tid igjen: Nå er det tre dager til jeg får utdelt tema til prøveforelesninga… :S

Ståa…

svava — Sun, 29 Apr 2007 18:48:45 +0000

Lang helg… Sliten nå! Og på tordag begynner eksamen :-S