Neverland

Spørsmålet jeg stiller meg er om jeg egentlig VIL være tilgjengelig hele tiden? Greit nok, via mobiltelefonen min holder jeg kontakten med venner og slektninger, jeg får vite hva som skjer, og hyggelige folk spør om hyggelige ting, og ber meg med på hyggelige opplevelser. Men det som nesten like ofte skjer er at jeg hører fra mennesker som ikke gjør meg det spor glad. I kveld skjedde det. Det tok personen 20 minutter å suge all energi, glede og effektivitet ut av meg, og jeg satt igjen med et negativt INGENTING. Selv om det har vært en lang og fin dag. Alt er borte. Det jeg sitter igjen med er spørsmålet om hvorfor jeg har den uriktige tanken om at jeg må være tilgjengelig hele tiden? Hva skjedde med tida da jeg fikk ha hodet mitt i fred uten at noen kunne ringe meg klokka 23 om kvelden, eller forlange å snakke med meg midt i en film? Det gir ufrivillige signaler om man lar være å svare hvis en person ringer flere ganger, og noen tar det personlig å møte en avskrudd mobil… Verden har blitt et trist sted hvor folk stadig finner på nye problemer for seg selv… I morgen kveld skal den elendige tingen forbli avslått!

Tørketida er her. En tid kjemisk fri for kreative innfall, ideer og påfunn. En tid preget av angst og rutiner. Den kommer to ganger i året, sikkert som russen i mai og epleinsektene om høsten. Omfanget varierer, tid og innsats likeså, men den unnlater aldri å komme. Og i år er det verre enn tidligere. Eksamen er her. Årets utgave er en prøveforelesning. Om moderne italiensk litteratur, ved forfatterskapet til Italo Calvino. Postmodernisme. Hva i huleste innebærer postmodernismen? Hvem har oversikten over en epoke vi fortsatt står midt oppi? I modernismen ble erfaring umuliggjort, menneskene fragmenterte. De lengter etter tidligere faste verdier og det enhetlige bildet av samfunnet. “Skomaker bli ved din lest” er blitt umulig, menneskene flytter på seg, bytter én kjent tilværelse mot en helt annen. Verden forandres. Byene blir større, og mer framtredende. Kunsten trekker seg inn i seg selv. Modernismen er forståelig, nesten oversiktlig. Postmodernismen er verre. Erfaringen av verden blir enda mer fragmentert. Til og med romanene mister troen på at enhet er mulig; det tradisjonelle plottet splittes, metaromanen brer om seg. Massekultur, populærkultur omgir oss på alle kanter. Ironi og parodi blir viktige uttrykksmåter. Jeg kan ramse opp mye av det som skjer (og antagelig enda mer om to dager når jeg har fått lest A poetics of postmoderninsm. History, theory, fiction). Men å fange fenomenet i velformulerte setninger? Snakke om det i en halvtime, med utgangspunkt i en eller annen roman? Foran alt jeg har av bekjente med tid den fredag formiddagen? Gåsehud!

Teaterposter på løpende bånd nå om dagen. Men det er omtrent det eneste jeg synes jeg kan ta meg tid til i disse snart eksamens-tider. Tross alt er det relevant for en litteraturviter å få med seg scenisk framføring av tekster. Så hva har jeg da på enda en forestilling med improteater å gjøre? I denne teaterformen eksisterer det ikke noen manustekst. Det er en fascinerende kunstform, som kan minne mye om rollespill. Skuespillerene må finne på historier direkte på scenen, de er totalt underlagt responsen fra dem rundt seg, og interaksjonen med de andre skuespillerene. Og resultatet kan bli så ymse I går endte importeaterkvelden med en stor massescene hvor alle sang en SVÆRT improvisert sang om våren Toner og tekst var helt improvisert, og akkompagnert av en god pianist. Det som var mest imponerende var samstemtheten hos 9 mennesker som alle sto foran en full sal med tilskuere og sang en sang ingen av dem kunne (rene bakvendtlandet egentlig). Gruppa Ramp brukte mye improvisert sang i sin forestilling. Men takket være den gode pianisten fungerte det veldig fint. Som Hundepatruljen på tirsdag ville de gjerne ha stikkord fra tilskuerene. Og det kom mange kreative forslag. Kveldens fiffigste lærdom: “levende” porterøl er skikkelig godt

…er artige greier. Noe man aldri tenker på når den er på plass, men som fort kan bli et hyppig samtaletema når den sklir ut. Min døgrytme har sklidd helt ut. Og det er bare min egen feil, jeg kan ikke skylde på noen ytre faktorer i det hele tatt, annet enn min egen manglende evne til selvdisiplin. Konsekvensen av døgnrytmekrakket er at jeg snakker noe usammenhengende, gjesper når det passer dårligst, og snakker generelt uten sammenheng. Gjerne om hvor trøtt jeg er. Så jeg har funnet ut at jeg skylder omgivelsene mine å få døgnet noenlunde på beina igjen. Det kan være tøft å være student. Når man ikke har mer enn en fast forelesning i uka, og denne ikke starter før ti, er det fort gjort å la kveldene bli lange og morgenene sene. Da er det fint å ha en kjøkkennabo med samme problemet: å komme seg opp om morgenen. Vi tar følge hver morgen, mellom 8 og halv 9 en gang. Hver morgen. Så det er ikke der problemet ligger. Problemet er hvor koselig det kan være å bo alene om kvelden, spesielt når man har en lillebror som forer en med tvserier… Da blir det fort vanskelig å sovne. Og om morgenen må man like fullt opp igjen til avtalt tid for å gjespe seg avgårde med nevnte kjøkkennabo. Så tiltaket må igangsettes om kvelden. Og stikkordet er selvdisiplin! Sukk…

“Nå vil jeg ha en gutt og en jente på scena, og så må publikum komme med en relasjon! Søskenbarn? Og et land? Ukraina? Ukraina ja… Vel, dere to på scena hørte stikkordene. Dere er ukrainske søskenbarn. Sett i gang!”
Og sånn foregikk det i to timer, med et kvarters pause. I dette scenariet sto en ung mann og ei ung kvinne på scena og skulle improvisere et miniatyrteaterstykke ut i fra nevnte stikkord. Ingen kulisser. Foran scena satt jenta som var regissør for dette stykket, og styrte skuespillet med sporadiske og sjeldne innstruksjoner av typen: “Og nå kommer du med ei lang banneremse på ukrainsk!” “Nei nei, den andre ideen var bedre, hør på kusina di!” “Fortelle eventyret om tsaren som mista armene sine i åkeren din” og så videre. Tre menn og tre kvinner som bytta på å regissere hverandre. Konstellasjonene på scena varierte, men da fem stykker på en gang spilte “forfølgelse på hest av dilligencen full av tyvegods” ble det trangt om plassen. Denne sistnevnte forestillingen ble ledet av en tilfeldig publikummer som fikk skuespillerne til å endre kurs hver gang han ble misfornøyd med veien handlinga tok. Han hadde en klappedings i plast til å lage lyd med når de skulle skifte retning i plottet. Andre høydepunkt var paret som måtte spille relasjonen “sykkel og sykkelpumpe på eventyr”, samt jenta som gikk gjennom følelsesspekteret apati - glede - gråt - sinne - glede foran et fiktivt speil, vendt mot publikum. Legg til en flaske rødvin delt på to, og en lang diskusjon av opplevelsen samt generelt løst og fast i etterkant av forestillingen, og du har den perfekte “geek-kveld” for litteraturvitere i følge min lillebror Terje. Men artig var det!

Og den blir bra! Årets Bjørnsonfestival altså. I dag har jeg tilbragt tre timer med å hjelpe festivalsjefen med å pusle sammen deler av årets program. Et avansert puslespill: Festivalen varer fem dager, og det er nye arrangementer nesten hver time dagen igjennom. Å være deltaker/passasjer i planleggingen er en super erfaring for en litteraturviter med dårlig utsikt for fast ansettelse i framtidas Norge, der “Breddeuniversitetet” er blitt utopisk og nærmest upassende retorikk.

av Elizabeth Kostova er en av tre bøker jeg har rukket å lese i påska. Spennende bok, om enn med typiske innslag av klisjepassasjer her og der. Prosjektet hennes er å rekonstruere den historiske Dracula; hans historie. Dracula blir drept i de fleste bøkene han opptrer i (ikke at jeg har all verdens oversikt), ditto i filmene, men likevel dukker han opp igjen og igjen (noe som blir travestert i Buffy, episode 1 sesong 5). Denne versjonens Dracula har tydelige trekk av Stokers. Kostova har tydelig lest ham grundig. Men også lagt til noen fiffige detaljer Tittelen kan vise til Dracula i denne sammenhengen, men også til en av bokas øvrige personer. Plottet drives framover av flere mysterier: hvor er Draculas grav? Hva er det med de mystiske bøkene som dukker opp hos flere av personene? Hva skjedde med professor Rossi? Og hva med hovedpersonens mor og far? Hva er Draculas rolle i det hele?
Teksten består av flere tekstlag, nesten på samme måte som Stokers Dracula. Utgangspunktet er brev fra far til datter, men etterhvert kommer flere til ordet gjennom brev og notater, helt tilbake til 1400-tallet og Vlad Tepes samtid. Datteren på bokas nåtidsplan fungerer som den fiktive redaktøren for brevene. Siden handlingen foregår delsvis i Istanbul og øst-Europa er språkvansker i forskning på tvers av landegrensene et underliggende tema. Jeg har aldri sett vampyrmyten likt beskrevet to steder, spesielt delen av den om hvordan nye vampyrer lages. Det er alltid en eller annen vri, men stort sett basert på Stokers bok. Kostova har sin egen vri.
Uansett, boka var grei den. Og skummel nok til at det var småekkelt å skulle sove alene i kjellerstua.

Det hender jeg ønsker meg en tilværelse lik den gnageren har i tredemølla. Den vet nøyaktig hvor den skal og hva som er meningen med tilværelsen der og da. Gnageren må ikke velge mellom utallige krokveier, veien går rett fram og rundt og rundt, uansett hva gangeren gjør for å påvirke hjulet.

Men ved nærmere ettertanke er nok det en enda mer frustrerende tilværelse enn den jeg karrer meg gjennom om dagen. Gnageren har stadig oppoverbakke, ingen variasjon… Det setter faktisk ting i perspektiv. Jeg har det ikke så verst likevel. Min tredemølle innebærer bølgetopper og bølgedaler, men det igjen betyr at jeg slipper å klatre oppoverbakke hele tida.

Kommer til å savne internettforbindelsen. Men pytt! Nå er det tid for gode bøker, lange skiturer, trangboddhet med nær familie og dårlig pensumsamvittighet en hel uke! GOD PÅSKE

Jeg var med linjeforeninga på teater i dag. Vi så Stor ståhei for ingenting av William Shakespeare i et lufttomt rom på Studentersamfundet. Og etterpå så vi alle skuespillerne (studenter selvsagt) springe ut for å ta seg en røyk… Illusjonsbrudd! Men egentlig er det litt greit også med den typen illusjonsbrudd. Det får en til å irritere seg mindre over småting som ikke stemmer i framføringa. Overspill, lesping, merkelig mimikk… Men stort sett var det veldig bra! Spesielt de to vaktmennene; den ene hadde skjørt og snakket bergensmål Beatrice var også flink. Utrolig hvor mye tekst de må lære seg! Spesielt i Shakespearestykker som dette, som drives fram hovedsaklig av dialog og ordspill. Scenografien var enkel: en dør og to andre utganger i tillegg. Svart stoff og røde og gule blomster, samt en hagehuske. Og det var alt. Dette er en av mine yndlings-Shakespearekomedier. Den har et vanvittig driv, og er stort sett basert kun på ordlek. Men for dagens teaterpublikum blir de svulstige replikkene om kjærleik og hjerte-smerte en smule kunstig. Hvilket egentlig er veldig trist…
En fin slutt på en dag som i hovedsak har dreid seg om timevis med retting av oppgaver om nordisk litteratur. Det er tidvis veldig kjedelig lesning. Enkelte av språkfeilene er som å høre mentale negler mot en tavle! Andre oppgaver er veldig gode og har overraskende gode poeng. I morra er det mer oppgaveretting, og et nytt teaterstykke: Kate Pendrys “An evening with Johnny Jordan”.