Grufullt lite foredrag jeg holdt på museet i kveld. Et språklig togkrasj, siden jeg skrev førsteutkastet på riksmål, før jeg plutselig innså at syntaksen min når jeg snakker er mer nynorsk, hvorpå et kaotisk og halvhjertet forsøk på å tilpasse stilen muntlig framføring oppsto.

Som sagt, språket er katastrofe, innholdet noe bedre. Poster foreløpig tekst, så kan jeg heller bytte den ut med en mer gjennomarbeidet versjon senere.

Dere heldiggriser som leser norsk kan finne selve skuespillet “Mellom Slagene” på UiOs DokPro.

Enjoy.

God kveld, og takk for at dere ville komme for å høre foredraget mitt om Bjørnstjerne Bjørnsons ”Mellom Slagene”. Dette var det første publiserte og offentlig oppførte dramaet hans, skrevet i 1856, og utgitt i 1857. Jeg vil begynne med å gi et raskt sammendrag av handlinga i skuespillet, siden ”Mellom Slagene” knapt kan sies å være folkelesning i våre dager. Etter dét vil jeg prøve å sette det inn i sammenheng med resten av Bjørnsons forfatterskap, samtidig som jeg vil forsøke meg på ei lita analyse. Men først, handlingsreferatet.

Perioden 1130-1240 omtales gjerne som ”borgerkrigstida” i norsk historie. En av hovedkonfliktene i denne perioden sto mellom Kong Magnus Erlingsson og den senere Kong Sverre, og det er under denne striden handlingen i ”Mellom Slagene” finner sted — Kong Sverre opptrer sågar som stykkets hovedperson.

I ei lita hytte på fjellet bor Inga og Hallvard, sammen med sønnen Alf. Hun støtter Kong Magnus, fordi farens gård ble brent av Sverres menn, mens Hallvard er Kong Sverres mann, noe som naturlig nok er opphav til mye uenighet mellom ekteparet. Det vil si, i den grad de snakker nok sammen til å være uenig om noe. For Inga savner faren, og vil gjerne at hennes to menn skal forsones, noe Hallvard oppfatter som at hun vil forlate ham til fordel for faren. Det blir ikke enklere av at Inga, datter av en aristokratisk storbonde, lot seg bortrøve av den langt fattigere birkebeinersympatisøren Hallvard, og at Hallvard på grunn av dette har blitt lyst fredløs.

Inn i denne betente situasjonen kommer Øystein — som egentlig er Kong Sverre, utkledd som en av Kong Magnus’ speidere — sammen med Torkel, en av Kong Magnus’ virkelige speidere. Sverre, Torkel og Hallvard kommer til gården sammen, og finner den tom — bare gutten Alf er tilstede. Hallvard blir nervøs og sint, og mistenker Inga for å ha stukket av til faren. Da hun kommer igjen etter noen timer, sammen med en gjeng av Magnus’ soldater — som Hallvard ikke ser –, blir Hallvard nesten vill og gal, og de to krangler.

Sverre ser seg etter hvert grusomt lei av denne kjeklinga — spesielt ettersom de to ikke egentlig kan snakke sammen — og da Kong Magnus’ soldater av forskjellige årsaker setter fyr på huset, nekter Sverre å slippe ut Hallvard og Inga ut før de har snakka skikkelig sammen. De to elskende blir tvunget til å åpne seg for hverandre, og Torkel, som viser seg å være Ingas far, åpner også litt på hjertedøra. Til slutt røper også Sverre hvem han er, og alle forsones, i typisk bjørnsonsk ånd.

Dette ble altså skrevet på midten av 1850-tallet, omtrent førti år etter 1814. Norge var en ung, selvstendig nasjon, og mange kunstnere så det som viktig å dikte et anegalleri for landet og folket. En av de mest populære helteskikkelsene fra fortida var Kong Sverre — nordmannen som talte de utenlandske overherrene midt imot. Mest kjent av verkene som hyller Sverre er vel Bjørnsons egen ”Ja, Vi Elsker”, der nettopp hans motstand mot Pavekirken i Roma trekkes fram. ”Ja, Vi Elsker” ble skrevet rundt 1860, men allerede fire år tidligere hadde Bjørnson forsøkt å gjenskape Kong Sverre, i ”Mellom Slagene”.

Her framstilles Sverre som en vis og reflektert konge, genuint opptatt av sitt folks og sitt lands helbred, men også tynget ned av de onde ryktene som går om ham, og av de like mørke gjerningene han må utføre i slagenes hete. Samtidig kan han kalles forfatterens talerør i fortellinga. Han har flere monologer der han kommenterer de andre karakterenes uttalelser og handlinger, og han har også noen replikker som til tross for at de er rettet mot de andre karakterene, tydelig er ment å skulle henvende seg til publikum.

En av disse monologene avslutter stykkets attende scene — den nest siste. Her tar Sverre et oppgjør med alt som har vært sagt om ham av andre — han har blitt kalt niding, forderver av landet, djevel og mer til. Deretter minner han Hallvard og Inga på besøket han avla dem vinteren før, da som ”Øystein”, Kong Magnus’ speider, og hvor høvelig han da hadde oppført seg. Så kommer stykkets moral:

”Tenker jeg nå at noen og en hver kan se at selve djevelen somme tider males for sort, og at vi ikke er de samme mellom slagene som i dem.”

Dette forsoningstemaet går igjen i andre deler av Bjørnsons forfatterskap, og det er nesten så det kan kalles en rød tråd. Man ser noe lignende i for eksempel ”Synnøve Solbakken”, der det lenge er ganske steile konflikter mellom karakterene, men hvor konfliktene løses ved at de åpner seg for hverandre — gjennom både tale og handling — og forsones.

Et annet gjennomgangstema som også dukker opp i ”Mellom Slagene” er mangel på kommunikasjon. Et av hovedproblemene til Hallvard og Inga er som nevnt at de ikke klarer å snakke sammen, og derfor misforstår de hverandre eller er ute av stand til å få den andre til å forstå hva de mener. I noe som kan ligne på ren desperasjon forsøker de to å redde et skrantende samliv ved å la ting tale: Inga syr ei skjorte til Hallvard som hun legger på plassen hans på årsdagen deres, bare for å finne at Hallvard har laget drakter til henne og Alf til den samme dagen. Denne hendelsen ender med at Hallvard tar bua si og stikker til skogs i noen dager, og de er like langt. Den indirekte kommunikasjonen feilet. Men Bjørnson mener tydeligvis at undertrykte følelser har en egen evne til å bryte fram. Da mangelen på kommunikasjon og lengselen etter stordåder i Kong Sverres tjeneste blir for mye for ham, søker Hallvard befrielse gjennom kunsten: Han begynner å kvede.

Ingas desperasjon kommer til uttrykk på et ganske annet vis. Da hun frykter at Hallvard vil forlate henne går hun til fots gjennom snøen hele veien ned til Kong Magnus Erlingssons leir. Her henter hun en gruppe soldater — heklunger, som Kongs Magnus sine krigere ble kalt — med det løfte at hun kan føre dem til birkebeinere av høy byrd. Planen hennes er å gjemme dem på låven, slik at de kan springe frem og slå Hallvard i hjel, når han prøver å dra for å slutte seg til Sverres hird. Dette er det mest dramatiske uttrykket konflikten mellom Inga og Hallvard får, men heldigvis for dem avverges katastrofen av Sverre, som narrer heklungene og sørger for å få dem drept.

Her ser vi hvordan Sverre velger å besvare spørsmålet han i likhet med alle Bjørnsons andre sagahelter blir stilt overfor: Kan han bruke vold for å nå sine egne mål? Særlig mål som uansett hvor fagert innpakka de er, er grunnleggende selvtjenende? Han vil bryte ned lendmannsveldet, bedre bøndenes kår, overvinne Danmarks politiske overherredømme, og gi den norske kirke uavhengighet fra Roma. Men alt dette tjener også ham selv; enten ved at de styrker hans maktbase, eller ved at de svekker hans motstanderes maktbase. Disse ambisiøse planene møter dessuten naturlig nok motstand fra andre stormenn, både verdslige og geistlige, og Sverre må velge mellom å gi opp målene sine, eller å bruke de midler han har til rådighet. Han velger det siste, og beskriver selv i ”Mellom Slagene” hvordan han ”farer som et straffens uvær over landet”, truer og dreper bønder som ikke vil tjene ham, og lyver og manipulerer for å manøvrere seg selv til flest mulig fordeler.

Sånn sett får vi en nyansering av Bjørnsons syn på Kong Sverre; det legges ikke skjul på at den legendariske kongen langt fra var noen helgen. Men samtidig er han umiddelbart likanes. Han er humørfylt og full av omtanke for dem han har blitt ført sammen med inne på fjellet. I tillegg gir han klart uttrykk for at han ikke synes noe om de nidingsdådene han har vært tvunget til å utføre i kampen sin, og at han lider under all ødeleggelsen han påfører sitt folk. Her kan det være på sin plass å komme med en innskytelse om at Sverre, til tross for alle sine fagre ord om anger og lidelse, tilsynelatende ikke gjør noe for å endre sine metoder. Dette begrunnes imidlertid med at han ikke vil svikte sin hær, men også, langt viktigere, med at han tror han er skjebnebestemt til å vinne fred og framgang i landet, så snart fiendene hans er bekjempa.

Sverres framtredende rolle i ”Mellom Slagene” bidrar til at alle Bjørnsons historiske dramaer har en kongelig som protagonist — akkurat som Snorres kongesagaer, Bjørnsons kanskje største forbilde og inspirasjon. Dette ble ikke bare gjort for å appellere til datidas borgerlige teaterpublikum, men også for å understreke at det som skjer på scena ikke bare har betydning der og da, men også har langt videre konsekvenser. I ”Mellom Slagene” finner vi dette for eksempel i at dersom Kong Sverre hadde brent inne med Inga, Hallvard, Torkel og Alf, ville borgerkrigen fått et helt annet utfall, og Norge hadde sett annerledes ut.

Bruken av Sverre og andre stormenn fra fortida kan også sees i en bredere nasjonalistisk sammenheng. Bjørnson har villet presentere historiske skikkelser som forbilder — eller skremmebilder — for nordmenn i samtida hans, som på Bjørnsons tid befant seg midt i en nasjonal frigjøringskamp. I likhet med Ibsen fant Bjørnson det naturlig å hente stoff fra det generasjonen hans så på som genuint nasjonalt, det vil si bondekulturen og sagakulturen. Bjørnson så på sagakultur og bondekultur som to uttrykk for den antakelsen han delte med blant andre Henrik Wergeland. Denne antakelsen var at et helt grunnleggende trekk ved norsk nasjonalitet, både i middelalderen og i samtida, er nordmennenes demokratiske sinnelag. På grunn av dette kritiserte han forfattere av historisk drama [hovedsakelig Schiller og Oehlenschlaeger] som framstilte historia for historias egen skyld. Bjørnson anklaga dem for å vise forskjellene mellom da og nå, mens de burde lagt vekt på sammenhengen mellom da og nå. Historia skulle nemlig studeres i den hensikt å forstå forutsetningene for samtida.

Og når Bjørnson skulle studere fortida for å forstå samtida, hva var vel mer naturlig enn at han baserte seg på Snorre? Som nevnt var Snorre kanskje Bjørnsons største inspirasjon og forbilde, og Bjørnson selv skrev i diktet ”Gamle Heltberg” at hadde han lest Snorre siden han gikk på middelskolen i Molde. I studietida pleide han dessuten visstnok å dramatisere stykker fra Snorre, og sette dem opp for kameratene sine.

Denne nasjonale tendensen får selskap av en demokratisk sådan. Sverre påstås å ha kjempa for bøndenes rett mot Magnus’ mektige lendmenn, og mot de utenlandske fyrstene som støtta disse. Her binder Bjørnson den nasjonale og den demokratiske kampen sammen, og viser at de to er forskjellige sider av samme sak. Dette peker også framover mot det senere sosiale engasjementet hans, som også var preget av denne typen sosial og folkelig liberalisme.

Et tredje tema i denne sammenhengen, som også er ideologisk beslekta med de to første, finner vi i Ingas opprør mot sin mann: ”Ei rettere jeg skjønner, så mener du at moren skal være sitt barns trellkvinne. Du har din gang like fritt den halve dag, men jeg skal være bundet fast til vuggen. Det er så folksomt her på fjellet at det ble et herlig liv,” svarer hun da Hallvard konfronterer henne med at hun var borte da han kom hjem. Dette utbruddet modereres kanskje litt av Hallvards påfølgende kommentar om at dersom det er trellearbeid å ta seg av ungen deres, så kan han jaggu gjøre det sjøl. Men Ingas påstand står der fortsatt som en anklage mot de urettferdige forholdene både i middelalderen og i Bjørnsons samtid.

Og her kommer vi til et trekk ved Bjørnsons historiske dikting — og kanskje også alle verdens historiske fortellinger — som sånn jeg ser det er veldig viktig. Ved å legge handlinga til fortida, i et samfunn som anses for å være gammeldags og utdatert, er det mulig å komme med samfunnskritikk som ellers kunne ha blitt avvist, eller oppfatta som for ekstrem. Den avstanden som historia skaper gjør liksom kritikken mindre truende, samtidig som konteksten — et middelaldersamfunn ansett som usivilisert og moralsk tilbakestående — gjør at også de som ellers ville ha rista på hodet over sånt snakk kan få sympati med det som blir sagt.

Dette støttes i alle fall i noen grad av at Bjørnson, som jeg var inne på tidligere, mente det samme som den andre Nobelprisvinneren vår, Sigrid Undset, ble kjent for å hevde over et halvt århundre senere, at folk var folk også for tusen år siden.