Angående setningsbyggingen din så kan vel det stemme, jeg har sjelden det problemet. Men om man knoter bittelitt når man har manus å gå ut fra så gjør ikke det all verdens, egentlig.

Selv har jeg faktisk sommerjobb som skuespiller nå, og da blir det straks verre. “Bokmål eller dialekt, bokmål eller dialekt, bokmål eller dialekt, bokmål eller… åja, jeg begynte i den retningen i dag, ja.”

Nja. Det er vel bare det at jeg skriver sykt kompliserte setninger, med mange innskutte bisetninger inni innskutte bisetninger, gjerne med noen tankestreker og semikoloner kasta inn i blandinga, noe som er ugunstig i muntlig sammenheng, dersom du ønsker at tilhørerne dine skal forstå hva faen det er du sier.

I tillegg er det noen en-endinger og noen s-genitiver som kan få meg til å nøle hvis jeg skal lese dem; når jeg skriver kan jeg finne på å skrive f.eks. “boken”, eller “hans samtids nordmenn”, mens dette bare høres feil og krøkkete ut for meg når jeg skal si det høyt. Så for å få framføringa mi til å bli bedre, bruker jeg “boka” og “nordmenna i samtida hans”. Og gjerne “Bjørnson sin” heller enn “Bjørnsons”.

Sammenhengen det er brukt i var et kveldsarrangement på museet, der vi liksom skulle markere at det er sånn omtrentlig 150 år siden “Mellom Slagene” ble oppført for første gang.

Ellers, hyggelig at du tok deg tid til å lese hele greia.

Men si meg, er det virkelig så vanskelig for deg å tilpasse språket der og da, når du har manus foran deg?

Selve foredraget var igrunn greit nok det, jeg antar at tilhørerne var hakket mer entustiastiske enn meg.

Får jegh lov til å spørre i hvilken sammenheng det er brukt?