What do you do when your Norwegian teacher decides to make you write a blog post, but in the gawd awful language that is Norwegian :P I could elect not to do it, but that would be wrong. I’m to much of a wimp to choose that particular option. I could write the damned thing and then re-post it here (I have another blog, but that one is purely for us high school kids). Which is what I ended up doing. I suspect that the main majority of my readers are familiar with “Norwegian”, and if you aren’t; I guess it isn’t your lucky day.

I anledning av et pågående filmprosjekt har jeg og klassen min sett to norske filmer. Den første het “De dødes tjern”, en gammel filmatisering av en norsk klassiker, og den andre het “Villmark”.

Jeg, som den anglofile fanatikeren jeg er, har de siste årene prøvd å unngå alt som har komt ut av norsk film. Dette skyldes ikke at jeg i utgangspunktet har noe spesielt imot norsk film. Nei, vent litt. Stryk det siste der; jeg har noe imot norsk film. Jeg kan ikke fordra norske skuespillere.

Grunnen til denne rare formeningen er flerfoldig og vanskelig å sette fingeren på. Kanskje har det noe med kvaliteten på manusene, kanskje har det noe med jeg er vant til at lydsporet til DVD-er har en eller annen form for engelsk aksent. Kanskje har det noe med at norsk er et vanskeligere språk å framføre naturlig, fordi hver gang en noen snakker norsk på film så virker alt så tilgjort og planlagt. Uansett hva grunnen måtte være så er en ting sikkert: jeg var ikke særlig positivt innstilt til å se disse filmene. Ikke bare var de norske, men den ene av dem var fra 1958 og den andre virket så klisjefylt at mit fordøyelsesystem kom sikkert til å ytre alvorlige protester mot hva det fikk servert.

“De dødes tjern” viste seg å være en hyggelig overraskelse. Jeg har allerede lest boken altfor mange ganger, så plottet kom derfor ikke som en overraskelse, men skuespillerprestasjonene var i hvert fall fornøyelige. Det var hyggelig å se hvordan film ble definert i gamle dager. På ingen måte et storverk, men den kan anbefales til mennesker som ikke har noe bedre å ta seg til (som f. eks å se en bra, og dermed, engelsk film)

“Villmark” var, som fryktet, ikke det man ville beskrive som god. Både “Villmark” og “De dødes tjern” var ment som grøssere (den første mer sådan enn den andre), men begge mislyktes totalt med å overføre sin agenda til lerretet. “Villmarks” taktikk er det jeg vil kalle “bø-faktoren”. En taktikk som er forutsigbar og egentlig mer komisk enn skummel.

Filmens plott var dessuten under enhver kritikk. Karakterene ble, som vanlig i skrekkfilmer, plaget av et akutt anfall av irrasjonalisme da enhver skjebnesvanger avgjørelse måtte fattes. Man kunne bokstavelig talt forutse filmens forløp allerede to minutter etter at startskuddet smalt. “Villmark” er en dårlig norsk film du burde kjempe hardt for å unngå å se. Til og med slutten bar preg av at manusforfatteren totale mangel på oppfinnsomhet. Konklusjon: Villmark står til stryk.

Alt i alt kan jeg ikke si at mitt syn på norske grøssere har blitt særlig forandret. Jeg har forøvrig aldri likt grøssere - uansett nasjonalitet. “De dødes tjern” kan på sitt beste beskrives som en artig filmkuriositet, og “Villmark” var så dårlig at man måtte le. Scary Movie er ikke i nærheten av å være så morsom som f. eks “Texas Chainsaw Massacre”. Irrasjonalisme er rett og slett min kopp te.

Men jeg liker ikke te.

Jeg foretrekker Champagne…