A Slight Apocalypse

This is a Norwegian essay that delves deep into the darkness of the SF cult classic movie “Blade Runner”. If you haven’t watched the movie and wanna do so without having it spoiled - this is where you’d better stop. It’s rife with spoilers (as an analysis tend to be), but looking back, I kinda figure that this is a movie that doesn’t depend all that much on its plot. I think I could read this analysis and still enjoy the movie just as much, but you’ll have to decide for yourself

If you do not possess the ability to understand the primal and savage language that is Norwegian, I’m afraid that there aren’t all that much you can do about getting to read it. I’m sorry. I’ll make it up for you someday. I’ll write something that those pesky Norwegians can’t read; that’ll teach ‘em!

In the event that someone would stumble upon this blog post and decide to use it in a school project or something; please tell me. Leave a comment behind as thanks. It would be appreciated. All that remains for me to blabber on about is this: good readin’!

Forord

I dette heftet vil du finne en analyse av ”Blade Runner”, som er en filmatisering av Phillip K. Dicks kjente science fiction roman, ”Do Androids Dream of Electric Sheep?”. Grunnen til at jeg valgt å analysere akkurat den filmen, er enkel å forstå: jeg har alltid likt å se filmer med innhold utenom det vanlige. Spesielle historier og spesielle virkemidler fascinerer meg, og ”Blade Runner” inneholder alle disse elementene – pluss noen flere.

Jeg har forsøkt å analysere ”Blade Runner” ved å se nærmere på hvilke virkemidler som ble brukt, hva filmen egentlig handler om og hvordan historien fortelles. Det er også verdt å merke seg at jeg har sett ”Blade Runner – Director’s Cut”, som skiller seg merkbart fra den opprinnelige versjonen på flere punkter. Fortellerstemmen er blant annet kuttet bort, og den lykkelige slutten er blitt erstattet med en åpen slutt som gir større rom for tolkning. En av de beste scenene – enhjørning scenen – var kuttet bort fra originalen, men har fått plass i denne nye utgaven av filmen. Alt i alt føler jeg at jeg valgte den beste utgaven av filmen da denne versjonen har i større grad sluppet unna Hollywoods kunstneriske grep og funnet sin egentlige stemme.

Da alt dette er fortalt, gjenstår det bare for meg å ønske deg lykke til og god lesning. Jeg håper du vil ha det like gøy med å lese heftet som jeg hadde med å skrive det.

Blade Runner – en filmanalyse

Om filmen

”Blade Runner” hører inn under den noe ukjente filmsjangeren ”retro cyberpunk neo noir”. Dette betyr at filmen er en dyster framtidsvisjon med innslag av elementer som ”forandring av menneskekroppen” og ”hukommelsesproblemer”. Den har også et visst gammelmodig preg over seg, noe som er fascinerende for en science fiction film. Da filmen ble utgitt i 1982, var kritikerne delte i synet på filmen. Noen synes den hadde gravd seg for dypt ned i teknologi og ikke oppfylte løftet om en actionfylt thriller, mens andre syntes tematikken var original og høyst aktuell. Dette viste seg også å stemme ganske godt; ideer som genetikk og teknologisk umenneskeliggjøring har siden den gang blitt nærmest hverdagslige temaer i vårt samfunn.

”Blade Runner” gjorde det heller dårlig i kinosalene, noe Steven Spielberg nok hadde mye av skylden for. Han slapp sin kassasuksess, ”E.T.”, kun noen dager før ”Blade Runner” rullet over lerretene, og science fiction-publikummet i USA hadde dermed nok å sette tennene i. Det europeiske publikummet tok derimot imot filmen med åpne armer, og den opplevde stor suksess i land som Frankrike og England. Filmen har blitt en kultklassiker, og den er utgitt i ikke mindre enn tre forskjellige utgaver, med en fjerde utgave på vei i sommer.

Filmen er basert på Phillip K. Dicks roman ”Do Androids Dream of Electric Sheep?”. Som filmen har, så har også boka blitt en klassiker. At ”Electric Sheep” ble utgitt som nummer fire i den prestisjetunge ”Gollancz’ Science Fiction Masterworks”- serien, vitner om ei bok som har vunnet både kritikernes og lesernes gunst. Da det ble klart at ”Blade Runner” skulle filmatiseres, ble Phillip K. Dick meget glad. Uheldigvis døde Phillip K. Dick kun to uker etter filmens premiere, men det er siden blitt klart at han følte filmen var bedre enn hans kjente bok.

Hovedpersonen spilles av Harrison Ford, kjent fra den første ”Star Wars”- trilogien og ”Indiana Jones”- filmene. En liten birolle i filmen er fylt av en skuespiller som siden har oppnådd stor suksess verden over. Edward James Olmos, kjent som Commander Adama i tv-serien ”Battlestar Galactica”, spiller den mystiske ”Gaff”, en rolle han for øvrig fyller med stor dyktighet.

Filmes regissør er ingen andre enn selveste Ridley Scott. Han er mest kjent for sine mesterverk ”Black Hawk Down” og ”Gladiator”, men han har selv sagt at ”Blade Runner” er hans mest personlige prosjekt. Ridley Scott både skrev og regisserte ”Blade Runner”. Han tok et modig valg ved å kutte bort det aller meste fra boka da manuset skulle skrives. Faktisk inneholder ”Blade Runner” kun en enkelt scene som også finnes noenlunde i boka.

I ”Blade Runner” verdenen har USA blitt forbigått av Japan som supermakt, og dette skinner gjennom veldig tydelig. Dette var et typisk trekk for science fiction filmer fra USA på åttitallet.

Synopsis

”Blade Runner” er satt til år 2019 i den amerikanske storbyen Los Angeles. Verden er ikke som vi kjenner; dagslyset bryter aldri gjennom den tunge nattehimmelen og alle bygninger er dystre og svarte. Nesten alle dyrene er dødd ut og menneskene har blitt lei av Jorden. De finner seg andre verdener å leve på, og folk lokkes til å forlate sin hjemplanet gjennom massive reklamekampanjer og rikdommer. Et av lokkemidlene som blir benyttet, er at alle kolonister vil få sin personlige replikant som følgesvenn og tjener.

En replikant er en organisk robot med en innebygd levetid på fire år. Den er både sterkere og mer utholdende enn mennesker, og de nyeste modellene står ikke tilbake for oss i intelligens heller. Folk flest har ikke råd til å kjøpe et kunstig dyr, langt mer å kjøpe et kunstig menneske. Tilbudet blir derfor meget populært. Snart er også en av verdens metropoler, Los Angeles, Englenes By, så godt som forlatt av menneskeheten.

I starten av filmen rulles det en tekst nedover skjermen. Den opplyser oss om at den mest sofistikerte modellen av humanoide androider, kalt ”replikanter”, har gjort opprør mot menneskeheten og blitt erklært ulovlig. Alle replikanter kan med loven i behold tas til fange og ødelegges av en statlig ansatt ”blade runner”. Dette blir ikke kalt mord; dette blir kalt ”pensjonering”.

Kameraet følger en spinner (en flygende bil) som flyr gjennom det mørke bylandskapet. Gigantiske bygninger fulle av kunstige lys skinner opp under bilen samtidig som den emosjonelle filmusikken ruller over oss.

Rick Deckard, spilt av Harrison Ford, er en avdanket blade runner uten jobb. En kveld blir han hentet og brakt til politisersjant Bryant av hans spinnersjåfør, ”Gaff”. Bryant opplyser Deckard om at Dave Holden, blade runneren som tok over for Deckard, har blitt livstruende skadd av en replikant. Bryant trenger Deckard tilbake i jobben, noe han motvillig blir tvunget til å godta.

Det finnes ingen enkel og grei metode for en blade runner å oppdage en replikant, da de er like ekte mennesker i alle utenom et henseende. De kan ikke føle empati for andre vesener. For å teste hvorvidt mistenkte er en androide eller ikke, må personen gjennom det de kaller Voight-Kampff-testen. Den går ut på at noen stiller spørsmål med empativekkende innhold til anklagede, og et apparat måler reaksjoner gjennom sammentrekningen av øyets pupil.

Det var mens Dave Holden avhørte en mistenkt ved bruk av Voight-Kampff metoden at replikanten så sitt snitt til å skyte ham flere ganger og stikke av. Replikanten, ved navn ”Leon”, var en del av et team på fire opprørske replikanter som har søkt tilflukt på Jorden. ”Roy Baty” er lederen for gruppa; han er en godt utdannet og velutviklet kampreplikant. Sammen med seg har han to soldatreplikanter i ”Zhora ”og ”Leon”. Det siste medlemmet av gruppen bærer navnet ”Pris”. Hun er ikke mer enn en simpel ”elskovsbot”, som ble bygget for å fornøye menneskelige soldater. Alle disse replikantene har drept mennesker og gjort opprør mot menneskeheten. Alle disse replikantene må dø.

Rick Deckard får i oppdrag å identifisere og pensjonere de fire replikantene. Han starter med å oppsøke organisasjonen som lager robotene. Der møter han Tyrell, selskapets eier. Han ber Deckard om å utføre en Voight-Kampff-test på hans assistent, Rachel. Etter en uvanlig lang utspørring slår Deckard fast at hun er en androide, og da han spør om grunnen til at det tok testen så lang tid å fastslå dette faktumet, får han vite at hun har fått falske minner implantert i hjernen, noe som gjør det lettere for Rachel å skjønne hvordan følelsen ”empati” virker. Vanlige replikanter har kun fire år å på å skjønne og mestre alle de menneskelige følelsene, men hvis du gir replikanten minner og erfaringer før de blir født, vil slike ting bli lettere å forstå.

Deckard drar hjem til leiligheten sin. I heisen finner han Rachel, og hun blir med inn til ham. Der prøver hun å overbevise Rick om at hun ikke kan være en androide, men Rick beviser overfor henne at han har rett. Da stormer Rachel ut av leiligheten.

På en annen side av byen bryter Roy og Leon seg inn hos en øyegenetikkforsker, og spør ham ut om hvordan de kan få forlenget levetid. Han svarer at de må spørre Tyrell. Bare skaperen deres sitter inne med slik informasjon. For å komme til Tyrell må replikantene gå gjennom en av Tyrells beste venner, Mr. J.F. Sebastian.

Rick Deckard og hans medhjelper, Gaff, har fått et tips angående den fjerde replikanten. De gjennomsøker Zhoras leilighet for spor, og Deckard finner det han trenger for å oppdage Zhora. Hun blir pensjonert mens hun løper for livet gjennom en klesbutikk full av mannekengdokker.

Leon prøver seg på Deckard da han ser at Zhora er død, og klarer nesten å drepe ham. Rachel kommer Deckard til unnsetning og skyter replikanten. Deckard sender Rachel bort, og drar deretter videre til J.F. Sebastians leilighet.

Pris får i oppgave å lure seg inn hos J.F. Sebastian. Da hun har sluppet inn i hans hjem, slipper hun Roy Baty inn. Sammen overbeviser de J.F. Sebastian om å hjelpe dem med å komme i kontakt med han som skapte dem. Roy og J.F. forlater leiligheten hans og drar til Tyrell. Roy forlanger av Tyrell at han skal gi ham et lengre liv og fri ham fra hans synder, men Tyrell kan ikke gi ham det han ønsker og Roy dreper Tyrell ved å stikke ut øynene hans med tomlene.

Da Rick Deckard kommer fram til leiligheten blir han overrasket av Pris, men han klarer å pensjonere henne etter et voldsomt basketak. Roy returnerer fra drapet på Tyrell og ”leker” seg med Rick, som ikke har en sjanse mot en slik avansert og sterk skapning. Deckard klarer til slutt å rømme til toppen av den ellers forlatte bygningen, men der blir han skubbet utenfor kanten og klarer bare så vidt å holde fast i kanten. Akkurat da han skal til å slippe, griper Roy Baty tak i Ricks hånd og redder ham fra den sikre død. Roy nærmer seg slutten på sin angitte livstid, og dør der oppe på taket sammen med Rick. Dette er filmens dramatiske klimaks.

Deckard drar tilbake til sin leilighet og finner Rachel i live. Hun har blitt meldt som rømling av Tyrell før han døde, og Rick har fått ordre om å drepe henne. Men han klarer det ikke. De rømmer i stedet fra leiligheten, men ingen vet hvor…

Virkemidler

”Blade Runner” er en spennende film rent historiemessig. Den inneholder flere spenningstopper (pensjoneringen av Zhora, drapet på Tyrell og Roy Batys kamp med Rick Deckard) og klarer derfor å engasjere seeren gjennom Rick Deckards kamp mot replikantene. Filmen har ingen virkelige vendepunkt, da historien fortelles kontinuerlig og uten mange overraskelser.

Slik en god forfatter greier å legge mer bakom ordene i en bok enn deres egentlige betydning, klarer også Ridley Scott, filmes regissør, å lage en film som har mer enn bare en streng å spille på. La oss se litt nærmere på hvilke virkemidler som ble brukt, og hva de bidro til å fortelle oss:

Miljøet

Inntrykket man sitter igjen med etter den første scenen i ”Blade Runner”, er beskrivende for hvordan miljøet i resten av filmen er skildret på lerretet. Verden har falt inn i en teknologisk natt. Fargepaletten begrenser seg til mørke fargetoner, spritet opp med skarpe, kunstige lys. Verken sola eller månen får kikke fram under filmens gang, noe som gir filmen en meget dyster stemning.

Selve bakgrunnsmiljøet bidrar til å forsterke hvordan publikum opplever de sosiale forholdene til mennesker i framtidens Los Angeles. Folk virker veldig avstengte og stressete. De kan nesten virke som noen roboter på et samlebånd der de går oppkledd i høyteknologi.

Teknologien i seg selv virker også fremmed på oss mennesker. Fremtidens teknologi består av flygende biler, datamaskiner som responderer på muntlige kommandoer og en robotteknologi som overgår våre villeste fantasier. I de fleste tilfeller vil jeg påstå at ”Blade Runners” datagrafikk og science fiction teknologi fungerer utrolig godt i forhold til dagens standard. Så lenge seeren kjøper premisset om at for eksempel en bil kan fly, så vil vi også tro at en slik bil kan fly. Jeg hadde ingen slike problemer med ”Blade Runner”, selv om teknologien ser til tider meget skjør ut.

Bildebruk

Kameraføringen i ”Blade Runner” er veldig variert fra scene til scene, noe som selvsagt er naturlig. Når de høye bygningene skal filmes, får vi se dem ovenifra og ned i et ultratotalt bildeutsnitt. Man skulle tro at fugleperspektivet fikk dem til å se mindre ut, men dette er langt fra effekten. Vi ser ned på bygningene, men vi ser også de store Spinnerne i forhold til bygningen og at vi ikke er i stand til å skimte bakken fordi bygningene er så høyt oppe. Mennesket er blitt lite i forhold til den verden de har skapt. Vi er mindre enn oss selv, og det er fryktinngytende.

Når vi befinner oss på bakken, ser vi som oftest på menneskene i normal- perspektiv, og kameraet kjøres og panoreres for å holde karakterene i fokus. Ridley Scott har benyttet seg mye av det totale bildeutsnitt i ”Blade Runner”, men det er heller ikke sjelden at vi får halvnære bildeutsnitt av skuespillernes ansikt.

Bildetempoet holder seg nokså konstant hele filmen gjennom, men det finnes et godt eksempel på bruk av sakte film. Da replikanten Zhora flykter fra Deckard, blir hun skutt mens hun springer gjennom en klesbutikk. Fra det første skuddet smeller til vi ser henne ligge livløs på gulvet, senker bildetempoet seg betraktelig, og vi får se hvert eneste skudd treffe henne. Dette gir en større emosjonell effekt, spesielt siden den bevegende musikken også forsterkes i dette øyeblikket. Ironien i scenen er også urovekkende. Zhora har ”pakket” seg inn i en gjennomsiktig plastikkregnfrakk, og mannekengdokkene er kledd i de samme klærne som henne…

Lyd og musikk

Filmmusikken til ”Blade Runner” synes jeg er meget passende til filmens stil og sjanger. Den er en blanding mellom klassisk musikk og åttitalls synth-musikk. Når man ser filmen, får man følelsen at dette er noe gammelt blandet med noe nytt, noe som også kan sies om ”Blade Runner” som en helhet, da den hører inn under retro-sjangeren.

I løpet av filmen får vi ofte scener hvor bakgrunnsstøy utgjør en del av lydinntrykket. Denne støyen kommer som oftest fra biler som flyr forbi eller arbeidende maskiner. Dette forsterker den kunstige følelsen av filmen.

Tematikk

Virkemidler er, som ordet selv forteller oss, noe en filmskaper bruker for å fortelle historien sin på best mulig vis. En historie kan ikke være god hvis den ikke tar opp temaer som vi mennesker kan kjenne oss igjen i. Hva er vel historier uten innhold?

”Blade Runner” inneholder mange temaer og analogier mellom vår verden og framtidens verden. For å forstå filmen må vi kunne sette oss inn i disse spørsmålene som blir debattert i filmen, og hvis filmen er virkelig god, vil spørsmålene henge ved oss etter at rulleteksten er ferdig. Her er noen av de tingene som ble hengende igjen med meg etter å ha sett ”Blade Runner”.

Replikantene – kunstige mennesker

Androider blir gitt gratis til mennesker som flytter ”Off World” og de får bruke dem som de selv vil. Dette innebærer at replikanter kan bli brukt til å jobbe på gårder som medhjelpere, lage mat i kjøkkenet eller kanskje bli brukt som sexslaver, slik Pris ble. Sammenligningen med de afrikanske slavene og vår utnyttelse av dem er åpenbar, og man kan godt skjønne hvorfor de gjør opprør og flykter. Menneskene lever i et samfunn hvor all rasisme er borte vekk, men menneskerettigheter gjelder ikke for ”kunstige roboter” som føler, smaker og tenker på akkurat samme måte som virkelige folk.

Det eneste som skiller dem fra oss virkelige mennesker er deres evne til å føle empati for vesener, med i løpet av filmen får vi se at replikantene kan ha medfølelse for sine venner. Dette står i motsetning til de kalde og følelsesløse menneskene i filmen som ikke virker i stand til å kunne skryte av det samme.

Øynene til replikanter og kunstig lagde dyr skinner med et eget lys, likt det man kan se i dukkeøyne. I Rachels tilfelle er dukke-analogien enda mer åpenbar; hun går alltid kledd i hva som best beskrives som dukkeklær, hun beveger seg stivt og hun er sminket slik at fjeset hennes ser ut som det er laget av porselen.

Dette ”lyset” nevnes da Roy treffer Tyrell.

“The light that burns twice as bright burns half as long. And you have burned so very, very brightly, Roy.”

Når vi også vet at mottoet til Tyrells selskaps er: ”More human than human”, skjønner vi fort at det kunstige mennesket, Roy Baty, er mer menneskelig enn ordentlige mennesker. Mennesker lever i teknologisk apati. De finner kun glede i gjennom bruk av det kunstige, det falske; teknologi. Replikanter er teknologi inkarnert, men i motsetning til virkelige mennesker bruker de sitt fireårige liv til å leve. Dette kan tolkes som direkte samfunnskritikk fra Ridley Scott. Hvor mange av oss har ikke kastet bort timer på timer foran en skjerm, i teknologisk apati?

Papirfigurer

Edward James Olmos spiller en karakter i ”Blade Runner” som ikke er med i mange sekvenser, men som spiller en viktig rolle for tolkningen av filmens slutt. ”Gaff” er spinnersjåfør, og han er med og hjelper Rick Deckard til å finne Zhora. Gaff dukker opp i anslaget av filmen, der han ber Deckard bli med ham til inspektør Bryant. Mens Deckard og Bryant snakker sammen, ser vi at Gaff setter en papirdue på bordet. Senere, når Deckard og Gaff er i Zhoras leilighet, setter Gaff ned en papirmann.

En gang da Deckard er kommet hjem til leiligheten sin, dupper han av og drømmer om en enhjørning som springer. Når Rick våkner opp, ligner hans bevegelser veldig på enhjørningen.

Helt til slutt i filmen når Rachel og Deckard flykter fra leiligheten, finner Rick en papirenhjørning utenfor leiligheten. Denne lille figuren forteller oss at Gaff har hatt Rick under oppassing. Han har aldri vært langt unna begivenhetenes sentrum. Symbolikken bak figurene er nokså enkel: de er replikanter. De ligner på virkelige vesener, men er det ikke. Når Deckard finner en enhjørning, hintes det dermed frampå at Deckard er en replikant, og at det kanskje er Gaff som har vært den virkelige blade runneren hele tiden..?

Bruk av religion

Det første møtet vi får med kristne hentydninger i ”Blade Runner”, kommer allerede i starten. Los Angeles ligger foran oss i mørket og opp skyter flammer fra bygninger. Tankene våre begynner med en enste gang å gå i retning av ordet helvete.

Selve byen ”Los Angeles” er en viktig karakter i filmen. Det er verdt å merke seg at i boka, ”Do Androids Dream of Electric Sheep?”, var handlingen satt til San Francisco, men i filmen har den blitt byttet ut med ”Englenes By”.

Til Englenes By kommer fire falne engler på jakt etter sin skaper. Tyrell sitter som en allmektig gud i sitt pyramideliknende palass og følger med på hva som skjer i hans verden. Dette symboliseres i filmen av hans gigantiske kontorvinduer med utsikt over hele Los Angeles, og brillene hans, som forstørrer øynene – gjør dem i stand til å se mer enn vanlige mennesker.

Det er da også passende at når Roy Baty, den falne engel som ikke ønsker å godta sin dødelighet, konfronterer sin skaper og dreper Tyrell ved å trykke inn øynene hans. Deus ex machina. Gud er død…

Da Roy Baty redder Rick Deckard fra den sikre død ved å løfte ham opp på taket, er hendene hans gjennomspikret, hans gud er tapt, og hele menneskeheten er i mot ham. Han dør på grunn av sin eneste synd; menneskehetens synd; ønsket om å leve. Sjelen hans flykter til himmelen i form av en hvit due, som trolig var en kunstig due…

Etterord – Min mening om filmen

Da jeg satte meg ned for å studere ”Blade Runner”, hadde jeg allerede lest ”Do Androids Dream of Electric Sheep?” og gjort meg noen tanker omkring den. Etter at jeg hadde sett ferdig filmen, ble jeg overrasket over to ting: 1. Hvor forskjellig filmen og boka var rent handlingsmessig. 2. Hvor like de var rent tematisk.

Det eneste jeg savnet i filmen var en forklaring på hvorfor ting var blitt slik de var. I boka fikk vi vite hvorfor alle dyrene hadde dødd ut. Vi fikk vite hvorfor verden var blitt slik den var. ”Blade Runner” tar seg ikke tid til å si noe om hvorfor, og det føltes litt rart og forvirrende. Jeg ser for meg at dette hadde vært enda verre hvis jeg ikke hadde svarene fra boka å fylle inn i filmens mangelfulle historikk.

”Blade Runner” fortjener sitt stempel som en evig klassiker. Den makter å ta opp tema som vil for alltid oppta menneskeheten. Vanligvis ser man film for å underholdes, men ”Blade Runner” krever noe mer av seeren. Den krever at du kikker bak dens ytre slik at du kan skue dens budskap. Ta deg tid til å gjøre det. Du vil ikke angre.

Kilder

www.wikipedia.org

”Do Androids Dream of Electric Sheep and Blade Runner”,

by Michael Heilemann.