Hey, look at that! The last post on this blog was about the arrival of the desperately awaited new installment in the The Gentleman Bastard Sequence, and now I’m done reading it. It shouldn’t come as a surprise to any of you. The Lies of Locke Lamora is already one the best books I’ve ever read, and now that term applies to Red Seas as well. *Joy*. It’s fast paced, wickedly devised and endlessly entertaining. The last time I had as much fun reading was when I read tLoLL for the first time. However, the ending lacks some of the emotional impact of the first installment, so I rank it slightly beneath tLoLL. Red Seas under Red Skies deserves a weak 9/10, and I can’t begin to describe the amount of anticipation with which I await “The Republic of Thieves”.

Mindre enn et år er gått siden jeg hadde den æren av å lese det første innslaget i serien om Locke Lamora og hans venner. Dere har kanskje lagt merke til at min affeksjon for ”The Lies of Locke Lamora” har vært intet mindre enn glødende, ja, noen av dere (om enn ikke de fleste) vil nok påstå at jeg har gått et stykke over streken i mitt forsøk på å få dere til å lese debutantboka til Scott Lynch. Beklageligvis angrer jeg ikke dette ett eneste sekund, for jeg har til nå overbevist litt over to dusin mennesker til å strekke ut hånden og la Scott Lynch vise dem hvor morsomt, spennende og interessant det faktisk kan være å lese fantasy.

Før jeg går nærmere inn på mine tanker omkring Red Seas, ønsker jeg å opplyse dere om enn par tinge rundt selve serien. The Gentleman Bastard Seqeunce er enn septilogy (syv bøker i serien, akkurat som Harry Potter-serien) som omhandler tyven Locke Lamora og hans venner. Ien verden kalt ”The Seven Marrows”, en verden fylt til randen av vidunderlige undre fra en ukjent fortid og rikdommer du knapt kan forestille deg, finner vi en helt normal mann. Denne mannens navn er Locke Lamora, og han er så vanlig at du ville hatt problemer med å beskrive ham selv om han sto rett foran deg. Locke er medlem av en liten gruppe mennesker, the Gentleman Bastards, som spesialiserer seg på å stjele fra de rike, fordi; hvem ellers er det verdt å stjele fra?

De fem første bøkene i denne serien vil ta for seg en by av gangen, og de to siste vil trolig hoppe litt rundt om kring i gamle trakter. Den første boka foregikk i Camorr, Lockes fødested, men historien i denne andre boka har en helt annen setting. Tal Verrar er by ulik alle andre. Bystaten er bygd oppå store øyer og den baserer sinn inntekt på å selge luksuriøse varer som kun deres egne alkymister kan lage. I et av byens distrikt står verdens mest kjente, dyreste og eksklusive kasino – The Sinspire. Bare byens elite får spille i the ‘Spire, og å jukse er nærmest umulig. Locke bryr seg ikke stort om gambling - han er spesielt interessert i hva som befinner seg under selve kasinoet; nemlig et skattekammer så stort at han kan med enkelhet gå av med pensjon. Det er bare et problem – hvelvet er ugjennomtrengelig og bevoktet tjuefire timer i døgnet. Men slikt har aldri vært noe problem for en Gentleman Bastard…

Det som følger er en historie umulig å gjennomskue. Plottet var en av de sterkeste sidene ved ”The Lies of Locke Lamora”, og Scott Lynch har ikke spart på kruttet i oppfølgeren. Historien vrir og vender på seg ustanselig, noe som fører til at Locke og Co må kjempe og lyve seg unna den ene umulige situasjonen til den andre. Her får du ei bok som er ei ekte blanding av Ocean’- og Pirates of the Carribean-serien. Gambling, halsbrekkende scener hvor heltene balanserer på øltønner og replikker så morsomme at det er nesten ikke til å fatte. Man kan med letthet se hvorfor tLoLL er allerede under filmproduksjon, og Red Seas er i så måte enda mer visuell når man leser den.

Jeg var i grunn aldri redd for at Lynch ville skuffe meg med denne boka. TLoLL var rett og slett altfor godt til å være et blaff. Red Seas er uten tvil den mest underholdende boka jeg har lest i år (og jeg har lest en del bøker til nå). Den er bedre skrevet enn sin forgjenger, noe som viser at Lynch ikke stagnerer i adjektivet ”fantastisk”, men er på god vei til ”helt og holdent briljant”. Hvis dette er en indikasjon på hva vi kan vente oss fra hans side i årene som kommer… la meg bare si det slik: George RR Martin og Steven Erikson har fått seg en svært god konkurrent.

Lynch kan ikke måle seg med noen av de nevnte fantasyforfatterne hvis man sammenligner ham med dem på selve visjonen – utførelsen står han ikke tilbake på. I disse bøkene får du hva jeg alltid har ønsket meg: renspikket underholdning fra side 1. Dette er enhver leseres våte drøm hvis man ønsker å lese noe er garantert å klistre et fårete glis på leppene dine.

Skal man kritisere Lynch er det her man må angripe. Ja, det er viktige temaer han prøver å belyse gjennom bøkene, men det er ikke hans hovedformål. Ikke tro at dette er god litteratur i ordets klassiske form. Dette er underholdning – en to timer lang film i bokform av det grommeste, mest actionpakkede, popcornpoppende og lattervekkende slaget din fantasi kan forestille seg. I Lynch’s univers er alle karakterene der for å gjøre opplevelsen så fornøyelig som mulig (man undrer seg noen ganger hvorvidt alle i The Seven Marrows er like rappe i kjeften som dem man støter på). Sammenlignet med The Lies of Locke Lamora vil jeg påstå at Red Seas under Red Skies er en bedre skrevet bok, men forgjengeren er slår den rent historiemessig. Denne mangler noe av punchen til Lies, noe som er ganske forståelig hvis man har hatt den gleden av å lese den.

Lies var full av tilbakeblikk som fortalte oss om Lockes barndom. Red Seas har noe lignende, men det tar heller for seg de to årene mellom slutten av Lies og starten av Red Book 2 in the Gentleman Bastard Sequence

Lengde: 586 sider (hardcover edition)
Finnes på: Engelsk (enn så lenge…)
Sjanger: Fantasy

Da gjenstår det bare for meg å avgi en karakter og ønske meg selv og andre, lykke til med ventetiden inntil neste bok, The Republic of Thieves (2008). Red Seas under Red Skies får herved en fortjent 9/10 (svak), og er dermed en av mine favorittbøker.

P.S.: The Lies of Locke Lamora skal gis ut på norsk neste sommer, så hvis du ikke er så stødig i engelsk er det kun et stakkars år til du kan være med på moroa. Hvem trenger Harry Potter når man har Locke Lamora? Ikke meg i hvert fall