A merry Christmas Eve to one and all! All my sisters and my brother in law have come home for Christmas and everything is generally very nice around here at the moment. Later today we’re gonna devour the better part of a heavy-set pig and flush it down with extravagant gifts and alcohol. Yep, everything is as it should be in my little world.

Since I don’t actually have any real presents to give to you today (I forgot all about you guys! Forgive me!), I thought I could present you with my a little text I wrote for my term exams in Norwegian. It got a good grade (the best one you can get, actually), but so if you don’t like it, it’s simply because you have no taste whatsoever and/or don’t understand Norwegian.

The actual title of this entry is “God literatur: En søken for mening”, which is just as puffed up and cheesy as the translated version above. Look behind the cut if you want to find out for yourself whether or not I have the sick article skillzorz or not. It’s quite long and a lot of it is fictional (like, I didn’t actually interview a literature professor; all the available ones where taken…).

God skjønnlitteratur: En søken etter mening

Inne i blant rader på rader av nedstøvede lærbind og utslitte paperbacker vandrer nordmannen, på evig jakt etter en god bok. Kanskje skal han ha den nyeste til Jo Nesbø – krim er jo som kjent folkets opium her til lands, eller kanskje han ikke har helt peiling på hvilken bok han skal lese. Det er jo så uhorvelig mange bøker å velge mellom. Men et kriterium har han allikevel skrevet ned og laminert et sted oppe i bevisstheten; boka skal være god. Men hva mener vi egentlig med det?

Skal den være et spennende drama om et mord et sted på Tøyen, eller kanskje interesserer han seg mer for intrigene på en norsk bondegård? Noen foretrekker å holde seg til en bestemt epoke innen skjønnlitteraturen, som for eksempel realismen eller romantikken. Andre igjen sverger dyrt og hellig til at spesielle sjangrer som krim eller fantasy kun har potensial til å underholde dem med sine lure detektiver og gylne drager.

For å se litt nærmere på hva som ligger i utrykket ”god litteratur”, ba jeg tre personer av forskjellig kjønn og alder om å fortelle oss hvordan de definerer ”god skjønnlitteratur”.

Mette (29) fant jeg sittende på en kafé med en stor kopp cappuccino i hendene. Foran henne lå det en oppslått bok som hun var så dypt innsunket i at hun kvakk til da jeg satte meg ned overfor henne. Dette tok jeg for et godt tegn; hun hadde tydeligvis ikke glemt å ta med seg sin favorittbok slik vi hadde avtalt. Jeg spør Mette nysgjerrig om hvilken hun valgte.

”Det måtte selvsagt bli ”Beatles” av Lars Saabye Christensen,” forteller hun og kikker henført ned på den tydeligvis velleste hardpermutgaven. ”Jeg var egentlig aldri i tvil,” sier hun og smiler. Samtalen vår går litt fram og tilbake rundt boka og hva som gjør den så god. Mette forteller at det først og fremst er selve stemningen som den makter å skape som fanget hennes interesse og siden den gang har hun alltid ønsket at hun kunne vokst opp i Norge samtidig med Beatles og Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Hun ser bedrøvet ut av kafévinduet og vi må begge medgi at Oslo anno 2007 sitt lydspor er langt fra like idyllisk når artister som Sugababes og Kanye West runger ut av høytalerne på kafeen.

”Det meste er nok bedre i Norge i dag, men på seksti-syttitallet slapp de i hvert fall å høre Britney Spears synge ”Gimme More” hver gang man slo på radioen.”

Da jeg ber henne fortelle hvordan hun definerer ”god skjønnlitteratur”, så tar hun seg en lang tenkepause.

”Det må bli som med ”Beatles”; god skjønnlitteratur er spennende historier som du kan relatere din egen oppvekst og erfaringer til. Da jeg leste den for første gang var jeg på samme alder som hovedpersonen og jeg kunne på mange måter se min egen oppvekst klarere gjennom likhetene og kontrastene som boka ga meg. Og så er det jo en pen kjærlighetshistorie i tillegg,” sier hun med et skjevt smil, og jeg får plutselig inntrykk av at det var nettopp denne delen av boka hun hadde hatt oppe da jeg forstyrret henne.

Jeg takket Mette for hennes synspunkter, og satte kurs for neste intervjuobjekt. Nå var tiden kommet for å se hva en ekspert hadde å si på området, en slik person som er avbildet ved siden av en lang kronikk i Dagbladet om tunge og vanskelige litterære emner. En norskprofessor og besserwisser som Olav Hansén (62) ville ha svar på mine spørsmål så sikkert som at det er penger i minibanken.

Vi møtes på et litt eldre kontor et sted på Blindern. Olav har tatt plass bak sin store skrivepult i mahogni som ser ut til å ha fått en sjelden vask i anledning vår lille sammenkomst. Veggene er godt gjemt bak store bokhyller fulle av utvilsomt sjeldne og viktige lærbind som fortsetter rundt hele rommet. Jeg setter meg ned på den andre siden av pulten og gir ham det ene spørsmålet jeg er opptatt av å få svar på.

”Ja, du trodde kanskje det ville bli lett for meg å svare siden det tross alt er jobben min å kunne slikt som dette. Uheldigvis har du valgt å ta for deg et emne som har blitt debattert siden den første roman ble ført ned på papiret, og ingen har klart å enes om svaret.”

”Hvordan kan det ha seg?” spør jeg, smått forundret over at ikke engang verdens skarpeste sinn har en valid definisjon på lager.

”La meg si det slik: Spør et barn hva som er verdens beste bok og du vil trolig få den siste Donald Duck pocketen til svar. Spør det samme barnet ti år senere, og du vil etter all sannsynlighet bli servert den siste boka til J.K. Rowling som det mest lysende eksemplet i verden. Spør så det samme barnet da det nærmer seg pensjonistalder, og få et tredje svar på det samme spørsmålet.”

”Det vil altså si at vi her har med å gjøre med en definisjon uten noen korrekt fasit. Både barnet og pensjonisten vil ha like rett med sine vidt forskjellige svar og begrunnelser.”

Dette var da godt og vel, men ikke akkurat hva jeg hadde ønsket meg. Jeg spør ham derfor om det ikke finnes noen fellestrekk blant de klassiske verk av forfattere som Kafka, Ibsen og Shakespeare, en grunn til at de vil overleve generasjonskillet og fortsatt være like aktuelle om hundre år, som de er i dag?

Hansén tenker seg om et øyeblikk før han svarer. ”Det som gjør en bok til et klassisk verk er nettopp at den tar for seg essensielle og grunnleggende menneskelige temaer som kjærlighet, hat og vennskap. En bok blir ikke god hvis den ikke sier noe om mennesket; våre feil, våre triumfer og hva som gjør oss til oss. Med fare for å bli altfor dyp og pretensiøs kan jeg til og med påstå at en ordentlig klassiker beskriver selve livet, og livet vil alle mennesker alltid ha til felles – uansett tid og sted.”

Jeg styrer samtalen tilbake på mitt planlagte togspor og spør Hansén om hvilken bok han landet på. Han reiser seg opp og går bort til en av de mange bokhyllene. Der plukker han ut en tynn liten sak og bærer den ærbødig med tilbake til skrivepulten. Jeg skimter så vidt at gullbokstavene på utgaven utgjør ”Markens grøde” av ingen ringere enn Knut Hamsun.

”Det var intet enkelt valg å gjøre, men jeg falt til slutt ned på denne,” sier han stryker boka kjærlig med fingertuppene.

”Knut Hamsun er etter min mening den største norske forfatteren noensinne, og han fortjener all honnør vi kan gi ham. ”Markens grøde” er kanskje ikke hans beste bok, men jeg synes allikevel det er den som svarer ditt ærend på den beste måten; her har vi jo en bok som vant Nobels litteraturpris.”

Jeg spør ham om hva han lærte om livet etter å ha lest ”Markens grøde”. Han svarer at han ingen vil få det samme ut av en bok fordi ingen leser setningene på samme måte og vi har alle forskjellige utgangspunkt når vi skal sette meningen inn i vår personlige sammenheng. Når jeg ber ham være mer presis, sier han: ”Ber du meg oppsummere livet i én eneste, kortfattet og enkel setning? Nei, jeg trenger to harde permer og forlegger for å klare den bragden. Og en god porsjon flaks,” legger han til og ler høyt. Beklageligvis har jeg bare noen avsnitt å gi ham.

Møtet mitt med litteraturprofessoren minnet meg om at jeg hadde til gode å snakke med et medlem av den yngre garde lesere. Dagens ungdom blir som oftest beskyldt for å være late døgenikter. De tilbringer fritida med å innta uforholdsmessige volum av alkohol eller ved å sløse den bort foran voldelige videospill, som visstnok har gjort et utall av dem suicidale eller til massemordere. Jeg tror derimot aldri jeg har lest noe sted at vår kultur har skapt slike monstre gjennom å la våre unger lese om uhyrer tegnet av ord og uttrykk.

Møt Mats (14). Han er en gutt like vanlig som den neste i gata, bortsett fra at han har en hobby som færre og færre benytter seg av når de skal ha det morsomt; han leser bøker. Og ikke hvilke som helst bøker heller. Når Mats skal plukke ut sin neste erobring så er det som oftest alltid bøker av den mer fantastiske typen som går ned på høykant. Jeg møter ham inne i ”Outland”, en av Oslos mer uvanlige bokbutikker som kun fører fantasy og science fiction bøker, samt også en god del tegneserier og DVD-er du sjelden finner på utstilling andre steder i landet. Her er Mats i sitt rette element og vi får umiddelbart problemer med å håndhilse fordi bunken med godsaker som han har plukket med seg er i veien. Han setter dem fra seg og kikker mistenksomt rundt seg; han vil ikke at noen skal ta bøkene hans mens han snakker med oss.

Jeg skjønner umiddelbart at vi her kommer til å møte på et litt annet syn på skjønnlitteratur enn det vi har fått til nå.

”Hvis jeg skal lese bøker eller tegneserier, så gjør jeg det for gledens skyld. Er boka kjedelig så legger jeg den heller fra meg enn å pine meg selv gjennom den. Lesing skal være gøy, og dermed burde også god skjønnlitteratur være det,” sier Mats. Han tar av seg ryggsekken og roter litt rundt nedi bunnen. Til slutt drar han opp en tynn hardpermutgave med en stjernefylt forside. Han husket tydeligvis å ta med seg sin favorittbok.

”Dette er ”104” av Christoffer F-B Grøndahl, og det er noe så sjeldent som en god norsk science fiction bok.” Jeg skjønner fort at Mats sjeldent leser norske bøker; alle de nye han har plukket med seg er på engelsk.

”Jeg tok med denne fordi jeg synes det er så vanskelig å finne gode norske bøker som er virkelig interessante. Hvem har vel lyst til å lese om trøndere som sitter i sine vaklevorne gårder og krangler og syter? Eller hvordan herr Avdanket Alkoholiker med familieproblemer greier å få orden på livet sitt og løse krimgåten om hvem som drepte den gamle mannen? Nei takk, gi meg mye heller noe jeg aldri har lest før, noe originalt og spennende. All skjønnlitteratur er fiksjon, og all fiksjon er oppdiktet, så man kan på mange måter også si at all fiksjon er ren fantasi, så hvorfor skal vi nøye oss med å lese om vår kjedelige grå hverdag når vi kan leke med hobbitter i Midgard eller dra rundt i verdensrommet med lysets fart?”

Jeg nikker og ber ham fortelle hvorfor ””104” er et godt eksempel på ei slik bok. Han sier at den er har et godt språk og tar for seg aktuelle tema som global oppvarming og farene med religion, men det viktigste for ham var den spennende historien om mennesker som ville overleve Solas død og flykte til et nytt solsystem. Man lærer mye om hva som rører seg inni en person når de settes i krisesituasjoner. ”Hvem har påstått at science fiction bøker ikke kan si like mye om mennesker og livet som ”vanlige” bøker kan?”, spør Mats retorisk.

La oss nå returnere til vår gjengse nordmann som vandret gjennom et nedstøvet bibliotek på jakt etter en god bok. I følge Mette så burde han lete fram ”Beatles” og drømme seg bort med hodet fylt av John Lennons og Paul McCartneys fengende melodier. Hansén ville bedt ham vandre hvileløst inn i ”Markens grøde” på jakt etter livets mening og alt som hører det til, og Mats hadde sendt Ola Nordmann på en tur gjennom verdensrommet, mye fordi ingen hadde gjort det samme før.

Det blir derfor veldig enkelt og samtidig veldig vanskelig å definere hva god skjønnlitteratur egentlig er. Liker du historien du leser, er det vel ingen tvil om at den er god? Hva mer trenger du enn det? Den vanskelige delen er å finne fram til de ordene som treffer hjertet ditt på den mest sårbare måten, og det er en søken du må være forberedt på å fortsette med resten av livet. For vi mennesker er allsidige dyr med store hjerter, og det skal mangt et ord til for å fylle det med mening. Det minste vi kan gjøre er å forsøke. Slutt derfor å lese denne artikkelen, og plukk heller opp en god bok. Det finnes flere millioner av dem som bare venter på å bli lest, forstått og elsket.

Når jeg tenker over det, kan vel det samme sies om mennesker…