Nyeste innlegg i Høytsvevende sauegjeter

Flugeherren av Palestina

12. januar, 2009

Oslo, på ei øy i Stillehavet ein stad.

I fronten gjekk Jack Merridew og bestemte at no skulle dei jakte, sidan mat er viktig. Piggy og Ralph satt att og ville snakke om saken, halde døra oppe for begge sider, og sørge for at håpet heile tida var tent. Kanskje kom det forbi nokon som såg det og ville redde dei ut or situasjonen. Og bakerst i følgjet til Jack gjekk dei små, «the litluns», litt for redde til å kaste stein, men dei kunne då gje vekk stein så andre kunne få kaste.

Piggy sitt att ilag med dei som ikkje tør å gå ut i gata. Ralph vil gjerne gå ut der, men han torer ikkje, sidan han ikkje vil bli assosiert med Siv Jensen og dei andre som støtter Israel si sak. Jack vil gjerne bli respektert, og han går fremst i eit protesttog som knuser ein butikk som vel ikkje har så mykje med Israel i det heile. Der må han jo berre bli respektert. Ingen andre torer så mykje som han. Ingen andre vil gå med på at dei har vore med han.

Til slutt får dei drepe purka. Dei heng ho opp, sett hovudet på ein stake der alle kan sjå det, om dei berre vil. Imens dei koser seg med kjøtet frå ho blir symbolismen stadig meir roten. Går du i nærheiten av ho blir du berre jaga vekk av stanken og fluger. Kanskje ser du noko ingen andre ser?

Kanskje går du på jakt etter monsteret på andre enden av øya? Du får med deg ein flokk med andre, og du vil ikkje gå heim sjølv om det blir både mørkt og kaldt. Og du finn endeleg ut kvar monsteret bur. Då ingen vil følgje deg inn kallar du dei feige, dei støttar ikkje saka si. Jack må hoppe i hola til monsteret sjølv. Imens er Piggy vorte kasta utfor eit stup, og når dei vaksne kjem til øya trur Ralph at han har alle dei som har overlevd med seg. Hjernen er borte, og motet har kasta seg sjølv i dauden. Attende er fornufta, og ein gut som græt seg i svevn på ein båt til trygt land.

Lagret i Meninger, Politikk · Ingen svar · Post kommentar

Mannen og bilen: Eit kort historisk samandrag

16. desember, 2008

(Ja, no skal eg poste nok ei oppgåve som er lage i skulesammenheng. Heng meg.)

Sidan tidenes morgon har menn og bilar blitt sett på som to uskiljelege objekt, noko ein ikkje får gjort noko med i det heile. Bilen er mannens eigendom, nett som symaskina i uminnelege tider har vore kvinnfolk sitt objekt. Ingen veit kva som kom først, bilen eller mannen, men mykje tyder på at bilen kom køyrande til jorda ein dag. Og det var ikkje kvinnfolk som køyrde, for å seie det slik. Dei seier at blant dei alle største oppfinningane i verda, kjem hjulet og elden på topp. Det er ikkje rett at hjulet kjem på topp der, det er berre eit ledd i naturleg evolusjon, det. Elden var rett nok fin å ha då den kom, men hjulet var jo fyrst av alt. I opphavet var hjulet, så kom mannen, og hjulet såg at mannen var god.

Sidan den fyrste mannen kom køyrande inn i sin blå Fiat med plass til to skrikerungar i baksetet, så har me sett ei vanvetig utvikling i nettopp bilverda. Det var folk som begynte å tene pengar på det, og der mannen før i tida laga sin eigen bil når han fekk hår på bringa, kan einkvar no kjøpe seg ein bil, og cruise rundt utan så mykje som ei ørlita blafring i håra på bringa. Ja, nokre har til og med utvekstar på bringa, utan at det stopper dei som sel bilane. Han derre Ford hadde jo eit greit forsøk på bil, men du veit, du slår ikkje ur-Fiaten. Han kom seg, då. Etterkvart blei bilane hans betre og betre, og den dag i dag går det ikkje ein dag utan at du ser restar av han.

Det er merkeleg å sjå korleis evolusjonen har utvikla menneskja. I starten var det menn som satt i bilane, og kvinnfolk fekk kanskje lov til å sitje på, og etterpå gjekk dei ut or bilen og kopulerte. Dei mest skeptiske menna gjekk ikkje lenger enn til baksetet, sidan dei ikkje ville ut or bilen i det heile tatt. Dei levde heile liv i bilen, og kom altså berre ut for å pare seg. Mykje det same som selar og matrosar, som lev heile livet på sjøen, men parar seg på land. Sidan har menn gradvis fått opp døra lell. I starten var det for å legge seg under bilen og sjå ut som dei skruvde. Sidan har dei vorte leie av å få olje i auga, dei gjekk over til å opne panseret og sjå ned i staden. Der fekk dei damp og varm luft i andletet, så dei sette seg fort inn att. Men noko var tent i dei, og dei måtte ut att og utforske verda vidare. Dei fann bagasjerommet og installerte høgtalare. Dei fann Esso, så dei fekk kjøpt wunderbaum, og dei fann turistattraksjonar så dei fekk klistra elgar i bakruta.

Ettersom kvinnfolk fekk lov til å flytte inn hos menna, med symaskin og med mus, blei det ei anna ordning på det. Det heldt ikkje lenger å sove i baksetet kvar einaste natt, og dei ville ha noko betre. Menna forstod, og begynte å bygge større bilar. Den eine SUV’en større enn den andre kom til, og kvinna var nøgd ei stund. Men ein SUV kan ikkje vara evig, veit du, og dei ville ha meir, meir, meir og betre plass. Mannen bygde på ei kasse bakpå, installerte TV han kunne sjå på medan kjerringa laga popcorn og spretta øl, og snart syntes kvinnfolka at dei kunne bu der. Slik vart bubilen til. Det gjekk endå ei stund, og mannen såg seg nødt til å flytte kvinna ut or bilen, men stadig ha tilgang på popcorn og øl, og han bygde derfor ein hengar til ho. Då ho klaga på at det var for luftig, sette han opp veggar og tak, og brått hadde dei ei heil vogn å bu i. Der kunne dei leve, ete, oppdra ungar og sjå dei køyre utafor stup med mopedar som tiåringar. Alt i alt, særs idyllisk.

Tida gjekk, og nett då mannen såg ut til å vere på toppen av evolusjonen, steig han ut or bilen. Han datt saman som ein sekk, og måtte berre sjå på at kvinnfolket tok bilen og køyrde av garde. Med symaskin og med mus. Sidan den gongen, populært kalla det store syndefallet, har menn tapt seg med bilane. Dei slepp til kvinnfolk bak rattet, kvinnfolk skruver bil, ja, det finst til og med kvinnfolk som gnir dei skitne kroppane sine inntil bilar utan anna enn litt undertøy på seg. Godt for dei at dei har såpe, viss ikkje…

Jaudå, det fins menn som køyrer enda, men dei er ikkje lenger den enheiten dei eingong var. No fins det menn som kan gå dagevis utan å sjå på bilen sin, som går på ski istaden for å køyre bil. Som heller vil leike med ein ball enn å polere bilen. Nei, det er berre nokre få mannemenn att, og det er dei som køyrer løp. Bort med Solskjær (kven?), Cohen (god musikk å høyre på i bilen, då), og Petter Stordalen (Jaudå, mannen har jo nok bilar, men bruker han dei?). Inn med Solberg, Schumacher, Gjermund Frostad, Martin Schanche og Chuck Norris. For bil går ikkje på bensin eller diesel, den går på frykt for Chuck Norris.

Kva blir det neste, tru? Kvinnfolk som køyrer rally? Nei, dei får halde seg til hoppsporten, det er der dei høyrer heime.

I tidenes morgon var bil og mann uskiljelege, dei passa som hand i hanske og det fantes ikkje noko finare enn ein mann og hans Fiat. No om dagen er det ikkje nokon som synst det er ser unaturleg ut med ein mann på ein sykkel, eller eit kvinnfolk bak rattet på ein lastebil. Og det er synd. No begynner vel snart menn å lage mat attåt. Akk.

Kilder: Eigne fordommar (kapittel 3, 5 og 8), Bibelen (litt her og der), www.chucknorrisfacts.com (eigen versjon, men inspirasjon derifrå).

Lagret i KÃ¥seri · 2 Svar · Post kommentar

Drep ein pave!

17. november, 2008

Eg vakna i dag og fekk lyst til å drepe ein pave. Ikkje naudsyntvis den me har no, men eigentleg kva som helst slags pave. Ljugepave, sytepave… men kvifor? Kvifor vil folk drepe ein pave, så lenge det kjem ein ny om to-tre veker, som ser akkurat likeins ut. Og om nokon klarar å få ein av dage, så står det fortsatt haugevis med gamle menn i kø. Og den køa går attpåtil så tregt at folk døyr i ho. Godt me ikkje har slike køer her heime, altså…
Kva er opplegget, eigentleg? Finn 100 karar med grått hår, steng dei inne i det sekstande kapellet, og vent på at den finn den rette veden. Drep ein pave, så gjentek berre prosessen seg. Det som hadde vore verkeleg morosamt var om vi fekk ein pave som ikkje likna på dei gamle grå mennene me har i dag. «Vote for change», eller noko.
Stundom lurar eg litt på kvifor folk vil drepe politiske leiare uansett. Det kjem jo berre ein ny ein om litt. Det er jo så sin sak å drepe John Lennon, det får ein berre gjort ein gong, men ein president eller pave? Det kryr av dei, jo. Ære være han som drap John Lennon, han som drap Gandhi, og han som drap Martin Luther Rex. Dei gjorde då noko originalt. Men å drepe Kennedy eller Johannes Paul I, det kan neppe kallas særleg originalt. Det har jo vore så mange som har likna på dei før, både før og etter. Nei, takke seg til ein original mordar, med motiv. Det er jo ein ærleg sak å ikkje like Beatles eller fred, men politikk og religion er trass alt komne for å bli.
Eg høyrde nokon hadde samla fakta om dei to som sammenlikna alle sammentreffa om mordarane til Kennedy og Lincoln. Som at både John Wilkes Booth og Lee Harvey Oswald har 15 bokstaver i namna, at Kennedy blei drepe i ein Ford Lincoln medan Abe Lincoln sjølv blei drepe i Ford Theatre. Det er langt fleire slike samantreff å ta av, om ein er interessert.
«Politikk er de umuliges kunst,» heiter det seg. Eg veit ikkje heilt det. Det er jo såpass mange som driv med det, at det i så fall må vere ganske mange umoglege folk ute i verda. Eller folk utan sjølvinnsikt. Det er nok mest sannsynlig med det fyrste. Og om me har umoglege folk så har me nok eit problem. Men så kan me tenkje vidare. Om umoglege folk blir drepne må vel dei drepas av likesinna, altså umoglege folk. Og om mordarar er umoglege så kan vel ikkje dei drepe moglege folk, kan dei? Så sant du ikkje er politiker eller pave så burde du altså vere trygg for attentatmord, med andre ord. Eit anna spørsmål du kan stille deg er jo då kva andre folk som er umoglege. Og det veit me ikkje, så me må berre gå ut frå at dei einaste mordarane på jorda er pavar, presidentar og lærare. Har du høyrd om paven som drap ein pave, kanskje? Eller om den gongen ein colombiansk president drap ein colombiansk president? Er det umogleg?
Nei, det er ikkje greitt å vete kva ein skal gjere med ein politiker du ikkje liker. Som sagt, om du drep ein så kjem det berre ein til. Og det same gjeld anna uskadeleggjering, anten det går utover pustevegar, kneskåler eller andre ting. Då står ein igjen med yndlingsaktiviteten i gamle (?) regime, anten dei er diktatoriske, kommunistiske, demokratiske eller kapitalistiske. Ja, eg snakkar om den edle sporten korrupsjon. Slik ein edel sport. Det fins ingen sport som er meir nobel, meir avhengig av personlege evner til unnaluring og eigen kapital. Ja, har du fyrst kjøpt ein politiker så har du han for godt. Det er jo ein kjent sak at det politikarar seier står dei for så lenge dei kan. Kanskje er det eit døger, kanskje er det fleire. Berre du hugsar å rapportere til korrupsjonsministeren, så. Og ja, han fins, men han blir berre ikkje betalt av regjeringa. Det er jo sjølvsagt klientanene hans som betaler.
Det er ikkje greitt å vete kva ein skal gjere med desse pavane og politikarane. Eg har høyrd at trugsmål ikkje hjelp i nokon særleg stor grad. Og valutaen ein skal korrupere med er også ein vanskeleg ting. Det er jo nokon italienske pavar som er både polske og tyske, og det er ikkje berre opplagt kva slags valuta dei vil ha. Gode tankar, kanskje? Eller bøner? Eller kanskje sjeler? Same kva ein skal korrupere med må det nok til noko betre enn det eg har sagt så langt. Det er nok ein viss moglegheit for at oblatar er rette valutaen, på tvers av land og alt. Nei, om ein ikkje skal drepe paven så må ein nok bestikke med oblatar. Eg trur det er løysinga.
Så var det presidentar, då…

Lagret i KÃ¥seri · 7 Svar · Post kommentar

Velsignede ganger

20. september, 2008

Han steg opp på sin stolte ganger, klikket hælene sammen og bortover gikk det. Tdivis sakte, tidvis fort, tidvis stressa, tidvis slakt og tidvis ikke i det hele tatt.

Han steg av igjen, betraktet stolt gangeren sin. Brun med noen småflekker. Svak svette etter den lange turen. Han plasserte den for seg selv i et rom som var så åpenbart laget for akkurat dèt. Så labbet han til stua og hånflirte over de som måtte kjøre bil eller buss. Hva skal man vel med det, når man har hest? Han sendte noen tanker til Peter og Johannes, som tross alt hadde latt det bli stuerent. Så slengte han gangerne sine opp i sofaen og velsignet nok en gang apostlenes hester.

Lagret i Diverse · 1 Svar · Post kommentar

Hvem står deg nærmest?

13. september, 2008

Heisann. Du, jeg har et spørsmål til deg. Det går på din personlighet.

Jeg bare lurer litt på hvem det er som står deg nærmest. Hvem som betyr mest for deg, hvem som påvirker deg mest i hverdagen.

Kjæresten, sier du? Ungene? Foreldrene?

La meg omformulere spørsmålet litt: Hvem skal dø for at det får størst konsekvenser for deg? Kjæresten, sier du? Ungene? Foreldrene? Torbjørn Jagland? Er det ikke noen du glemmer? Hva skjer om kjæresten din dør? Antageligvis vil du være veldig lei deg ei god stund, på samme måte som om foreldrene dine ble revet bort. Men ærlig talt, hva om du dør? Hvor store konsekvenser får ikke det for det framtidige livet ditt?

Tenk litt på det. Hva som faktisk skjer, hvordan det påvirker deg at du dør.

Hvem står deg nærmest, sånn egentlig? Du trenger ikke si det til meg, bare kjenn litt på det. Er det egentlig kjæresten?

Heisann, jeg er Sauegjeteren, jeg er egoist, og det er nok du også.

Lagret i Meninger, Mennesker · 5 Svar · Post kommentar

Livets gang

9. august, 2008

På barneskolen var det 30 som spilte fotball.

På ungdomsskolen var det 3 som ble satanister, 14 som ble berter, 2 som ble utestengt og 11 som spilte fotball.

På videregående var det 2 som ikke var satanister mer, 5 berter som ble seriøse pugghester, 2 som fant igjen miljøet sitt, 4 fotballspillere som ble rånere og 1 som døde. 1 satanist, 9 berter og 6 fotballspillere.

I tjueåra reiste 2 utenlands, 7 studerte på universitet, 20 kom i jobb.

I en alder av 34 kom en ut av skapet.

Som sekstiåringer var 6 besteforeldre, 9 foreldre, og en skal til å bli det.

Som 80-åringer lurer de på hvor tida ble av.

Som 90-åringer vet de det.

Og 30 spiller fotball.

Lagret i Mennesker · 9 Svar · Post kommentar

Experten

26. mai, 2008

Gjeteren: Er det en pesedåkter til stede?
Experten: Tja, det kan da være jeg kan hjelpe. Hva er problemet?
Gjeteren: Dataen min har blitt utsatt for stump vold. (Viser til et lite krater i tastaturet)
Experten: Det så ikke pent ut.
Gjeteren: Kan det fikses, og tar det lang tid og slikt?
Experten: Det koster selvsagt litt penger, og tar nok minst et par uker før den er klar til å leveres tilbake igjen.
Gjeteren: Hmm.
(De diskuterer litt fram og tilbake med tekniske spesifikasjoner, pris og GPP (Generelt PissPreik))
Gjeteren: Du, jeg tror ikke det er til noe å vente tre uker på å betale for å få igjen en gammel data.
Experten: Så da tar du …
Gjeteren: Akkurat det jeg gjør.

Gjeteren kjører herved Vista.

Lagret i Dagbok · 7 Svar · Post kommentar

Av og til

19. mai, 2008

Av og til surfer jeg blogger basert på løse forbokstaver. Det er noe umiskjennelig trist når jeg streifer innom r og intet radiohode følger på lista. Faktisk er rolerbloggen den første jeg ser nedover der, og det er ikke ille det heller. Men jeg skulle likevel ønske vi hadde et radiohode her.

Det var igrunnen det jeg ville si.

Lagret i Om · 4 Svar · Post kommentar

Ode til pendleren

30. mars, 2008

Svak gynging. Du ser ut og ser på trær som passerer forbi. Drar til deg blikket litt og ser gule striper glimte. Lener deg litt tilbake. Lukker øynene og kjenner på livet. Hører på den svake rumligen av bussen og møtende biler. Åpner øynene og smiler svakt av de to begeistra småjentene som forteller om han søte de så på stasjonen. Hører svakt en rytme fra et hode to seter framfor deg. På andre siden av midtgangen har den pene jenta endelig sovnet på skuldra til gutten sin. Du smiler, setter deg enda litt bedre til rette.

Drar fram ei bok og åpner den før du ser på vannet som ligger der rolig. Du snur svakt på hodet når det forsvinner ut av syne. Det gjør ikke noe. Det er her senere også. Tenker på den gangen du og vennnene dine lå der og slappet av, uten en bekymring i livet. Leser ei halv side i boka før du legger den fra deg i setet ved siden av. Det er da ingenting som haster. Det kommer til å vente folk på meg når jeg kommer fram.

Men akkurat nå er det ingenting som haster. Ingen som maser. Pare to par å iakta, prøve å finne ut hva han hører på to seter framfor deg. Høre deler av ei samtale bak deg. Lese litt i boka di. Se på været. Ikke noe press. Ingen som forventer noe av deg. Du har en oppgave, og det er å sitte rolig til du skal av. Ikke noe problem. Blar litt i boka igjen. Kommer til en stor innsjø og ser fascinert på vannet som fosser rolig forbi i stille galopp. Ei svane letter. Det er lenge til du trenger å bekymre deg for noe annet enn hvordan du skal sitte mest mulig behagelig. Livet passerer, du observerer med vag interesse.

Lukker øynene litt til, og våkner en halvtime senere. Ser ganske kjente omgivelser, begynner så smått å pakke ned det lille du har. Ei bok, ei jakke du ikke trenger enda. Du reiser deg så smått på ustøe bein. Ser den smilende velkomstkomiteen og møter dem. Et hav av tid til neste gang. Du gleder deg allerede.

Ser såvidt mot bussen igjen og misunner jenta som skal kjøre videre på skuldra til gutten. Vet det kommer nok igjen.

Lagret i Meninger, Mennesker · 7 Svar · Post kommentar

Kantinekjærleik

7. mars, 2008

En helt vanlig dag. Jeg sitter i kantina med mine folk og spiser. Kantina er full av andre folk, og det går hele tida forbi noen. Jeg ser rumper som passerer, noen vrikker, andre går rett fram. Noen er stramme, andre fyller buksa ut og vel så det. Jeg ser ei søt lita rumpe under en blå ullgenser. Rumpa snur seg, jeg rekker akkurat å se en turners profil før jeg ser selve ansiktet. Det søteste ansiktet jeg kunne tenke meg. Hun ler, og klemmer venninna hun snudde seg for. De går videre.

Nok en dag. Jeg ser henne igjen oftere. Jeg har ikke fått med meg at hun er i kantina så ofte, det må da være oftere nå enn før? Har hun sett meg også? Jeg sitter jo på en ganske synlig plass, og det hender hun kikker bort mot der jeg sitter. Jeg for min del er fjern for andre kommentarer. Jeg sitter bare der og ser en hestehale som svinger seg litt når hun ler, og håper hun skal snu seg igjen. Det hender hun gjør det.

Det går mange dager til, og vi oppfører oss på samme måte som før. Jeg snikkikker på en lite tildekt måte og hun ser meg av og til. Hun må da ha lagt merke til meg. Andreklassing, kanskje? Hun går hvertfall allmenn, såpass har jeg fått med meg. Hun kan godt gå i førsteklasse også, egentlig. Hun ser ut til å være omtrent så gammel. Vent, nå snakker hun med en gutt! Jeg aner fortsatt ikke om hun er singel, hva hun heter, eller noe annet. Hun nærmer seg ansiktet hans. Det var visst bare det at hun ikke hørte hva han sa.

Jeg hilser på henne en gang. Hun sitter med venninna si og jeg går tilbake fra kassa med en muffins. Jeg holder blikket hennes lenge, hun smiler svakt, jeg nikker forsiktig til henne, og vi sier ikke mer. Etter det hender det hun snur seg mot meg, og jeg ser veldig fordypet ut, i venners kriser om dagen. I øyekroken smiler jeg. Jeg har endelig fått kontakt med henne.

Det har kanskje gått en måned nå. Hun kommer gående i min retning, jeg følger spent med, og hun stopper ved ett av bordene. Ikke noe stress, det har skjedd før. Hun bøyer seg ned mot de som prater, smiler bredt til en kar med rufsete hår før hun kysser ham. Han tar det helt naturlig, som om det har skjedd før. Et lite tilbakeslag for min del, men jeg skal da gå på skole med henne minst et år til. Antageligvis to. Mye kan skje på den tida.

Enda ei uke går, og jeg skjønner det endelig. Det går opp for meg der og da, når hun står i ei klynge med andre jenter, typen som henger ved hofta hennes og de pakker opp russetøyet som har kommet.

Hvorfor skulle vel en førsteklassing ha sjans på ei med perfekt figur, det søteste smilet, det gyldne håret, god vennegjeng, type, og attpåtil er hun tredjeklassing. Jeg trekker til meg blikket, og fordyper meg igjen i venners kriser.

Lagret i Dagbok · 10 Svar · Post kommentar

Tægga av gubben (?) Zhayena

18. februar, 2008

Jeg burde sikkert kalt henne Fru W eller noe annet fænsi, men jeg kjenner henne som Zhayena og slik er det. Det blir spennende å se om jeg er mer gubbe enn kjerring, og om jeg er gubbe i det hele tatt.

Du røyker sigar i jula.
- Niks. Ikke da og ikke ellers.
Du betaler med kontanter på butikken.
- Det varierer. Jeg liker igrunn kontanter. Ser ut som at jeg bruker mindre på det brevet fra banken da. Det får bli ja.
Du fører mental oversikt over siste ukes tarmbevegelser.
- Jeg observerer om det er noe som skjer. Nei, for all del.
Du bruker tøfler
- Jeg går barbeint heller.
Du kan teksten til ”Yesterday”.
- Hvertfall førsteverset. Jeg får kalle det en tja.
Du bruker mer enn 5 sekunder på å åpne en ølflaske.
- Eller boksen eller hva det nå var. Sjelden, likevel.
Du prøver å flørte med kvinner som er 20 år yngre enn deg
- De er ikke engang født, så nei. Men 10 år eldre går da fint an.
Du kjøper fyrstikker i store pakker.
- Jeg kjøper fyrstikker som er praktiske.
Elvis var kulere enn Eminem.
- Det vil jeg da påstå, ja.
Du bruker hvite sokker til annet enn joggesko.
- Jeg bruker bare svarte sokker.
Det hender at du begynner en setning med ”Da jeg var ung…”
- Som oftest på kødd.
Du kaller førskolelærere for barnehagetanter.
- Jepp. Inkludert min bror.
Du har fast tipperekke du leverer hver uke.
- Niks. Får da være måte på sløsing
Du har bilbukse.
- Den buksa jeg bruker får jammen gå gjennom det som er.
Du ser familieunderholdningen på NRK lørdag kveld.
- Om jeg er hjemme, så. Det får bli et tja.
Du vurderer å kjøpe deg hus i Spania.
- Slett ikke.
Du kjøper en rosekvast på nærbutikken når du skal være romantisk.
- Nei, jeg er ikke romantisk.
Du bruker Old Spice eller Aqua Velva.
- Oh no.
En real ”Biff med bærne” er den beste maten.
- Bærnè er nå hvertfall stas, men det går an å få bedre enn biff. En slags tja.
Du hysjer på familien for å få med deg Påskenøttene til Roald Øyen.
- Jepp. Jeg kan det jo. Eller forresten, derfor er det gjerne ikke så farlig. Jeg bare vet det likevel. Vi sier tja.
Du kjøper heller ny snøfreser enn nye høyttalere.
- Ikke pokker.
Du har hentesveis.
- Henter den flere ganger om dagen. Nei.
Du husker hvor du var da Brå brakk staven.
- Nei, men jeg vet hvor jeg var. Ingensteds.
Du har snekkerbenk eller verktøyskap.
- Nei.
Du holder på høyreregelen i rundkjøringer.
- Om jeg kjører er jeg litt overalt. Så tja.
Du mener salat er kaninfôr.
- Ja.
Du kan nynne kjenningsmelodien til Eurovisjonsprogrammene.
- Det tror jeg da.
Kong Olav er ditt forbilde.
- Aldeles ikke.
Du bruker helsetrøye.
- Dårlig med det gitt.
Du irriterer deg over naboer som ikke klipper gresset eller måker snø ofte nok.
- Jeg irriterer meg over mødre som skal ha det klippet for ofte.
Du regner med at sashimi er en japansk skihopper.
- Nei, jeg har såpass kontroll på skihopperne at jeg ikke tror det.
Du satt sist du var på konsert.
- Faktisk. På en måte. Teller ei dansetilstelning jeg var innom såvidt lørdagskvelden? Eller store mengder dans i baren samme kveld? Ikke? Pokker, første konserten jeg sitter på måtte komme nå. Det får bli et tja.
Du eier en Stressless.
- Jeg låner hvertfall en hjemmefra for å ha på hybelen.Tja.
Du har lommeboka i baklomma.
- Ikke nå lenger. Det ble bare vondt når jeg begynte å ha noe i den.
Du synger i mannskor.
- Nei. Men jeg kunne godt tenke meg.
Du syns at fotball er best på tv.
- Næh, bare kjedelig det. Skal spille sjøl skal det være noe.
Du drar på bilferie til Danmark.
- Nei?
Du bruker mobiltelefonen til å ringe med. Punktum.
- Neida. Jeg sender da plente med meldinger også.
Du går på bærtur for bærenes skyld, ikke for turens.
- Er du helt på bærtur? Går jeg på bærtur er det for ei dame, enten mor eller sjølve dama.
Du ler mer av Leif Juster enn av Harald Eia.
- Det tror jeg kanskje. Tja.

1-3 ja: Du er fremdeles en ung sprek fyr med draget og prioriteringene i orden.
4-6 ja: Midtlivskrisa er like rundt hjørnet.
7-10 ja: Hva gjør du på nett?
11 eller mer: Skriv testament.

4 klare ja og 7 tja, såvidt jeg ser.

Midtlivskrise som 16-åring? Dette lover ikke bra.

Hvem som helst er tagget, uansett kjønn og alder.

Lagret i Bloggutfordringer · 5 Svar · Post kommentar

Tægga av kjerringa Lothiane

6. februar, 2008

Lothiane har tægga meg til å ta testen på hvorvidt jeg er kjerring eller ikke. En kjapp kikk i buksene avkrefter vel egentlig tanken, men mentalt? Hvem vet. De spørsmålene som har stort preg av kjønnethet har jeg sannsynligvis gjort om på.

Hvis du ikke er sikker på om du holder på å bli, eller kanskje allerede ER kjerring, bør du ta kjerringtesten. Hvis du nikker gjenkjennende til mindre enn 5 av kjerringtegnene under, kan du slappe av vel vitende om at du langt fra er noen kjerring. Treff på 5 -10 kjerringtegn viser at du er i faresonen. 10 - 20 JA viser at det definitivt er fare på ferde, mens over 20 JA tyder på at du burde gått av med pensjon.

Du bruker mer penger i uka enn i helgene

- Ja. Helt klart. I helgene er jeg da ikke på hybelen.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en

- Nei, for all del.

Du rydder jevnlig i dypfryseren

- Nei. Jeg lar det ikke bli uryddig der.

Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”

- Nja. Jeg er av den oppfatning at alt skal prøves ut, men er ikke så veldig fristet ut fra navnet.

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag

- Nei, er du sjuk?

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær

- Nja. Det har jeg ikke noe forhold til.

Du synes middag kl 19.00 er sent

- Nei. Får spise når det passer.

Du har fem kasser med julepynt

- Nei. Det får da være måte på.

Du kjøper julepynt på salg i januar

- Nei. Det får da være måte på.

Du snakker helst med kvinner på fest

- Nja. Det er dem jeg er der for, men jeg prater like gjerne med hankjønn.

Du blir lykkelig over en ny kjele

- Nei. Jeg er da ikke så billig.

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester

- Nei. Jeg spiser opp maten min.

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer

- Nei. Jeg spiser det meste jeg kommer over, men har ikke kommet på at drops går an de siste årene.

Du spiser alltid rekecocktail til forrett

- Nei. Forrett? Gi meg mat, for pokker.

Du synes det er festlig med fiskekabaret

- Nei. Bare om fisken synger og danser.

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor

- Nei. Bare til å samle støv.

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie

- Nei. Jeg har mye ferdigmat ellers, så enten teller det ikke når det ikke er unntak, eller så spiser jeg hjemme.

Du synes dronning Sonja har mange artige hatter

- Nei. Men jeg flirer jevnt.

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt (cordbukse og lys skjorte støtt)

- Niks.

Du har tellekant på trusene

- Nei. Hva pokker er det?

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe

- Nei og nei. Jeg har store lommer i jakka.

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger

- Ja. Kølapper er festlige uansett.

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben

- Nja. Om du med balkongkasse mener gitarkasse og jobben skolen gjør jeg det.

Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino

- Absolutt ikke.

Du får såpe i julegave

- Nei.

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker

- Nei. Andres klær er andres klær.

Du bruker samme tepose to ganger

- Ja. Om jeg skal ha to kopper rett etter hverandre.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil

- Nei. Nøff sedd.

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset

- Nei. Bokklubben er for bøker.

Du har våtservietter i bilen

- Nei.

Du soler deg i vanlig BH (boxer)

- Nja. Sjelden jeg soler meg, men like gjerne det som noe annet.

Du danser swing til all slags musikk

- Ja. Jeg liker å danse, okey?

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret

- Nei. Jeg svømmer ikke mye, men det jeg gjør gjør jeg skikkelig.

Du kjøper “gode” sko

- Nja. Om økonomien tillater det kjøper jeg gode sko.

Du har paraply i håndvesken

- Nei. Ikke paraply og ikke håndveske.

Du tar selv initiativ til slektsstevne

- Nei.

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass

- Nei. Jeg gir dem til Christian Ontainer.

Du bruker sukkerbit til kaffen

- Nei. Ingenting eller svart.

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap

- Nei. Med litt flaks tørr kjeks.

Fire ja og seks nja. Jeg konkluderer med at jeg er mindre kjerrring enn Lothiane.

Men jeg lurer jaggu på om Eple, Lotta/Amras og Zhayena er kjerringer, jeg.

Lagret i Bloggutfordringer · 7 Svar · Post kommentar

Kulturgjeter

22. januar, 2008

Jeg stikker bare innom igjen for å si litt om kultur, og hvordan jeg har blitt infisert av djevelskapen i det siste. Mange av dere har sikkert fått med dere at jeg går på musikk, dans og drama, med hovedvekt på det siste, og i den sammenheng er det mange ting som påvirker meg i forskjellig retning. Det går virkelig under huden på meg etterhvert.

Det har blant annet vært tilfeller hvor jeg har hørt mye på Madrugada og lignende, men likevel går jeg rundt og nynner på vanvittig fine sanger. Spørsmålet for min del var lenge hva det var jeg sang på. Hvor kunne jeg ha hørt så fin musikk? Løsningen var veldig enkel. Jeg fant den ved å rekonstruere dagen min, og kom fram til at jeg faktisk sang på en joik vi hadde lært i kortimen.

Neste punkt er nok skade fra før også, men ikke desto mindre sier det litt om hva som skjer med folk. Da jeg før i dag fikk høre at klassa skal sette opp “En midtsommernattsdrøm” (Er det forresten bare jeg som vil ha Ragnar Hovland når jeg hører tittelen?) var min første innskytelse at jeg må skynde meg å lese gjennom før rollene fordeles, så jeg vet hva de forskjellige rollene innebærer. Min andre var at jeg må ha ei helg på hybelen, så jeg får fred. Min tredje tanke var sikkert om sex.

Det er forresten noe helt spesielt med å ha søving besøk som sovner av gitarklimpringa di. Det tyder på at spillet går brukbart og at ikke strengene er ustemte. Begge deler gode tegn.

Dere får unnskylde meg, jeg har faktisk et kapittel om teaterteori å lese.

Lagret i Dagbok, Musikk, Teater · 10 Svar · Post kommentar

Kjære slankeindustri

7. januar, 2008

Jada, det er nettopp blitt nyttår, og jeg har heller ikke i år gått i fella med å si at i år skal jeg bli flinkere til å trene. Eller spise sunt. Det er da ikke noe vits i å bli bedre ved nyttår når man kan bli bedre når som helst. Og jeg har som dere skjønner (er industrien entall eller flertall, forresten?) ikke tenkt å bli nevneverdig bedre ut fra de ytringene jeg har sagt som nyttårsforsett. Jøssda, jeg kan alltids bli bedre, men det har da ingen hast. Det viktigste er å leve, om du spør meg. Og skal jeg tro reklamene er det jeg som er den viktigste delen av en slik prosess. Og ei slank dame som står i armene mine. Såvidt jeg vet følger ikke disse med produktene deres, så inntil videre lar jeg være.

Dere må nok prøve betraktelig hardere og bedre for å få meg til å gå på limpinnen med helsekost og regelmessig trening i et apelokale med flere drapsmaskiner pr. kvadratkilometer enn folketettheten i Monaco. For det første har jeg enda til gode å smake mat som både er sunn og god. Fett har tross alt mye av smaken i maten. Og om det skulle være godt og sunt på en gang kan du banne på at det er haugevis med skjulte smakstilsetninger som fører til kreft og en tidlig død. Eller en vond en, jeg er ikke sikker.

For det andre så misliker jeg som sagt på det sterkeste prinsippet med å skulle betale for å gå inn i et rom fullt av andre folk og lyder, for så å kjøre harde økter med trening av muskler som ellers ikke brukes, og som gjerne bygges feil opp i tillegg. Jeg har nemlig en teori om at langsom oppbygging over tid med naturlig forbruk og bruk er sunnere enn stressbygging før badesesongen. En glup person sa en gang til meg at det går an å trene de fleste muskler ved vanlig arbeid, muligens med unntak av magemusklene. Nå skal det jo nevnes at vanlig arbeid er et begrep som har skiftet form de siste årene, og kanskje heller ikke burde det sies slik lenger. Med mindre man drar Sponheim litt lenger og sier: “Hver mann, sin sau.” Eller et annet stort dyr som krever litt pass.

Nå var det ikke det jeg ville fram til med denne skildringen uansett, kjære slankeindustri.

Det jeg ville si var at jeg vil ha meg frabedt flere attentat av typen dere gjorde før i dag. Her går jeg forsiktig og rolig på butikken for å handle inn mat til hybellivet starter igjen, og handler med meg det mest essensielle: Uante mengder pytt-i-panne, noe frossenpizza, brød, Pondus og en sjokolade som belønning for at jeg lever. Etter å vel ha betalt pakker jeg varene ned i posen min, og ser bakover på neste kunde. Mannen ser veltrent ut, har et frodig friskusskjegg og smiler overbærende til meg. Jeg ser ned på varene hans og ser tagliatelle på en slags pose, flere gjennomsiktige poser oppover butikkdisken fylt med røde og gule ting som ligner mistenkelig på slik som serveres ved siden av grillmat. Det hele avsluttes med to kartonger kulturmelk.

Og slike attentat vil jeg ikke finne meg i lenger. For det første har jeg åpenbart ikke selvinnsikt nok til å skjønne at det er slik jeg skulle levd. For det andre må det mer enn en sliten mann til.

Nå må jeg nesten avslutte innlegget, for det piper i en stekeovn borti her. PIZZA!

Lagret i Helse og sosial, Meninger · 10 Svar · Post kommentar

Å planlegge en død

2. januar, 2008

Jeg lurer ofte på hvordan det er å være død. Ikke selve følelsen, altså, men hvordan ettermælet mitt blir. Jeg tenker alltid på det når jeg hører om død, for eksempel biografien til et eller annet stort menneske som antageligvis er korterere, penere, flinkere og langt rikerer enn meg. Og til tider langt høyere. Det siste eksempelet på dette har jeg fra før i dag, da jeg gikk med radio på øret og stelte sau. Jeg hørte om den svarte rapperen som solgte mer skiver etter at han ble skutt, enn før. Han ble beskrevet som en stor poet, et stor kreativ kraft, en strålende skuespiller, politisk engasjert og alt det der. Han vokste opp under dårlige kår, men ble kjent siden, både for egen regning og ved god hjelp av disse nøkkelpersonene som allerede er der. Han var selvsagt en samfunnstopp og motarbeidet av samfunnet i sine storhetsdager. Mannen jeg snakker om fikk aldri sixpac.

Det er når jeg hører en norsk oversettelse av en hyggelig stemme innimellom klipp av amerikanske stemmer som helt åpenbart er svarte, og hele tiden en stabil rytme og fort og utydelig snakking at jeg tenker på hvordan en biografi om meg høres ut. Jeg har helt feil oppvekst. Jeg har hatt bra foreldre, en stabil oppvekst langt fra alt som minner om slum og alkoholiserte og voldelige foreldre. Jeg har aldri manglet det jeg har trengt, og aldri blitt tvunget til å være kreativ for å få det jeg trenger eller vil ha. Det er helt feil.

Jeg trenger da ikke komme meg opp noe sted. Jeg får uansett det jeg trenger i framtida også. Godt utrustet både fysisk og mentalt, og ikke minst med gode folk i ryggen. Men for en kjedelig biografi. Hvordan går den?

Han vokste opp på en gård, og tok tidlig del i arbeidet på gården. To eldre brødre fungerte som forbilder i tillegg til foreldrene. I midten av tenårene flyttet han på hybel for å gå på skole, hvor han fikk levd ut sine kunsteriske sider. Han spilte gitar, sang og spilte teater. Noen småjobber her og der før det virkelig skjøt fart.

Skjøt det virkelig fart? Fikk han egentlig noen karriere? Tenk om han bare jobbet noen år i en bokhandel før han kom fram til at det var nok tryggest å bruke lærerutdannelsen sin? Enda en av de onkelaktige lærerne som hadde gitaren som fremste sjekketriks, både for å sjarmere barn og eldre. Uten at han egentlig trenger det.

Vi hører videre ut i biografien. En gitar slår noen sørgmodige akkorder, en banjo skyter fart og en dyp stemme brøler ut som om det gjelder livet. Den hyggelige kvinnestemmen forteller om hvordan hun har oppsøkt bekjente av ham, og får tak i noen av de han delte hybel med de første artistiske årene. De forteller at han stort sett satt på rommet sitt, til de en dag merket at han faktisk behersket instrumentet han drev med nå. En bror forteller at han ikke hadde helt kontroll på det lillebror drev med, men skjønte han måtte gjøre det brukbart.

Biografier er bortkastet om de ikke skiller seg ut. Fortellingen om den storvokste mannen som hele tiden holdt seg innenfor de rammene fordommene laget for han holder ikke. Fortellingen om han som hele tiden var tro mot stilen sin selv når fordommene jobbet mot han er langt bedre. Det som er så synd er at fordommene er ikke mot meg. Javel, jeg har en banjo. Javel, jeg er fra bondestanden. Javel, jeg er småfeit. Det hjelper bare ikke. Jeg er verken hore, svart, eller dum nok til å dope meg hinsides og kreativ. Og her til lands må man nesten være det for å få folket mot seg. Sosser får innpass på bøgda, bønder i by’n får lov til å holde på målet sitt og folk stirrer knapt om du forteller at du har prøvd hasj eller har mekket fyrverkeri på egen hånd. De spør høflig hvordan det er. Hvordan det går. Hva du driver med. Hvem du er. Og glemmer deg.

Fordommene jobber ikke mot meg. Hva skal man skille seg ut på da, om ikke nettopp fordommer og brytningen av dem?

Biografien avsluttes med å fortelle hvordan jeg enten dør i en ulykke, av naturlige årsaker, eller at jeg sovner inn etter lengre tids kamp mot blodtrykket. Og igjen fortelles det om at en akk så normal mann gjorde en god karriere, i det de forlater det som en gang i tiden var rommet hvor han møtte en annen legende som han like gjerne kunne møtt hvor som helst ellers. I et rom som er likt hundre andre, men som likevel vises fram til turister for at eieren skal se forvirret ut over å få penger for at folk skal se stedet.

Oi. Dette ble en langt mer klagende post enn jeg trodde det skulle bli. Jeg får skynde meg å publisere før jeg leser igjennom og ser hva slags smørje jeg har laget meg og sletter det.

Lagret i Diverse, Musikk · 4 Svar · Post kommentar

Fjøsnisse i hvert et fjøs

24. desember, 2007

Det har lenge vært en tro som går på at alle fjøs og låver har sine gårdsnisser. Men er det noen som har tenkt på at det stort sett blir sagt at det er en nisse i hvert fjøs? Og alle avbildninger viser at fjøsnisser er menn. Jeg har aldri hørt om noen kvinnelige fjøsnisser, hvertfall.

Konseptet med disse nissene er at om man er god mot dem, så hjelper de til i fjøset når man ikke er der selv, og når folk er slemme mot dem, eller ikke snille nok, så gjør de livet surt for bonden, med å erte opp kyrne, slenge høy utover overalt, slippe dyrene løs i fjøset og generelt lage ugreie.

Men, som fjøsbruker sjøl så må jeg innrømme at jeg ikke kan huske å ha sett så mye til verken det ene eller andre. Om sauene slipper fram fra bingene av og til mistenker jeg det kan ha med dørfestene og lidderlige røktere. Og selv om vi i årevis har gitt grøt til nissen så kan jeg ikke huske at det har gjort stort fra eller til.

Så nå har jeg funnet grunnen. For det første kan det umulig være en rase med noe særlig til livsgrunnlag. Som sagt tidligere, alle nisser jeg har sett (bilder av) har vært menn, og attpåtil med lange, grå skjegg. Det er ganske opplagt at de ikke formerer seg som oss andre. Jeg er faktisk ikke sikker på at de formerer seg i det hele tatt.

Så slik jeg ser det har fjøsnissen hatt tre alternativer på hvor den kan ha gjort av seg.
1: Den har ganske enkelt dødd ut. Synd, men det er jo forståelig om man tenker på hvordan den formerer seg. Eller ikke gjør det.
2: De har flyttet sammen. En ser jo sentralisering overalt ellers, og hvorfor skal nissene gidde å sitte på hver sin ofte uproduktive låve?
3: De har skiftet ham. For alt jeg vet kan de ha sett sitt snitt til å bytte ut islenderen og nikkersene med lange, røde kåper til fordel for sukkerholdig svart drikke. Om de attpåtil kan vokse på seg en fot eller to er de sikkert storfornøyde med det.

Uansett hva de har gjort, så håper jeg at jeg kan få møtt en fjøsnisse igjen en gang. Si hva du vil om Cola-nisse, Drøbak-nisse, Rovaniemi-nisse og julenisse, men ingenting er så koselig som en fjøsnisse.

Til alle nisser og andre bloggere: GOD JUL!

Lagret i Diverse · 7 Svar · Post kommentar

Banjoblogging: Om musikk

6. desember, 2007

Det er et mørkt rom. Et blålig lys stråler ut fra en skjerm på en slitt bærbar data. Det ligger bøker strødd rundt, noe skolebøker og noe skjønnlitteratur. Foran skjermen, med hånda trygt festet rundt ei gammel colaflaske, men nå er det vann på den. Fra tid til annen tar han en sipp av den. I det svake blåskjæret ser det ut som at han danser noe. Føttene hans går hvertfall i et sett, selv om farten varierer. Det høres ingen musikk. Forklaringa gir seg etterhvert, da han retter på de hvite øretelefonene som er festet på hodet. Til tider klimprer han på tastaturet, til tider spiller han en luftgitar med umulige proporsjoner. Kroppen beveger seg i ett sett, og hadde det vært tilgjengelige dansepartnere der ville han nok ha tatt en swing med dem.

Til tider tar han fram en banjo som står i en stol ved siden av han, fester fingerplektrene og spiller noen strofer som muligens skal passe med det han har på øret. Slik de er nå høres det uansett ikke ut. Fra tid til annen henger han opp banjoen på veggen og klimprer litt på kassegitaren istedet, før han tar til vettet og danser tilbake igjen til stolen. Denne gangen med en svart el-gitar som uøvd kobles til en liten forsterker. Det går nesten an å høre igjen strofer fra AC/DC, før det igjen senkes i et slør av klimpring.

Det trenger ikke å ta lang tid imellom, i det ene øyeblikket kan det være nynning av en Bjelleklang-slager, i det neste kan han nynne en bassrytme fra Elvis. Før man vet ordet av det er det over på en tradisjonell bluegrass-sang. Hele tiden spilles det på tastaturet, kroppen beveger seg ut fra en rytme ingen hører.

Hadde han hatt en bass der hadde han garantert spilt på den også. Hadde han hatt ei fele hadde den fått stå i fred.

Ja, særlig.

Jeg? Glad i musikk? Helt klart. Konstant med en rytme i kroppen, hele tiden fingring av akkorder med begge hender. Hva mer trenger jeg, liksom?

En bass. Gjerne en ståbass. Noen som vil sponse meg?

Lagret i Dagbok · 30 Svar · Post kommentar

Taperen

7. november, 2007

Jepp. Jeg kom ikke videre i Tordenbloggen. Jeg hadde selvsagt forventet å komme videre, håpet på det. Jeg skal komme med en innrømmelse. Jeg fikk det med meg fra lang vei, og ble faktisk ikke overrasket over at jeg plutselig var trukket ut. Det jeg var overrasket over, er at jeg kom i ei såpass sterk gruppe. Jeg bestemte meg så fort jeg hørte hvem som var med i gruppa, at her er det allerede tre vinnere. Jeg måtte satse på å kapre fjerdeplassen. Det klarte jeg ikke. Jeg ble ikke engang en uheldig femteplass. Men pytt, jeg var som sagt i et sterkt felt, og man kan ikke vinne støtt. Jeg vet jo uansett at jeg ikke er den mest populære i dette bloggarriket, så jeg hadde jo ikke vunnet. Selvfølgelig er jeg skuffet over at jeg ikke er videre. Jeg hadde jo et mål om nettopp det. Men jeg er ikke skuffet i forhold til gruppa mi. Og jeg får antageligvis en mer langvarig premie, nemlig kommentatorer. Nye, friske kommentatorer, så blir det enda mer liv her. Og takket være konkuranselysten min så har jeg funnet igjen en bloggeinspirasjon også. Nå som jeg faktisk har sagt at jeg er tilbake kommer jeg selvsagt til å miste den, men jeg tar sjansen.

Av og til vet man at man må tape. Jeg har hatt flere slike situasjoner de siste to dagene. I går ble jeg kjent med forumteater. Kjenner ikke til det? Det er en teaterform der man får se ei forestilling som fantastisk nok ikke ender godt, deretter blir den vist om igjen, men denne gangen skal publikum rope stopp når hovedpersonen gjør noe galt, og si hva den skal si, for at den så skal si det. Det er også lov til å regissere hovedpersonen, men ingen andre. Og om man vil det, så får man til og med lov til å spille hovedpersonen selv en liten periode.

Etter en noget treg start fra publikum sin side er det flere som blir varme i trøya, roper stopp i tide og utide. Men uansett hva vi la i munnen på hovedpersonen vridde den det feil. Noe måtte gjøres, en dyp stemme ropte “stopp” og fram spratt en gjeter. Publikum lo, da fysikken til undertegnede ikke på mange vis kan sammenlignes med ei relativt tynn dame. Jeg prøvde det jeg mente var en god idé, og fikk null respons fra de andre på scena. De fortsatte med manus. Jeg måtte gi opp, og når stykket ble spilt om igjen for andre gang løsnet det endelig noe. Jeg hadde ikke rette løsningen, men jeg var ikke så langt unna. Uansett, det var et lærerikt stykke, og jeg fikk da prøvd meg, jeg også. Skuespillerne fortalte meg etterpå at de hadde fått streng beskjed om at på det tidspunkt jeg gikk inn i rollen skulle de kjøre manus hele veien, ikke noen løsning der, nei. Men jeg hadde visstnok en troverdig løsning.

Jeg tapte i dag også, jeg. Men den gangen var det i et klasserom, og jeg ble overvunnet av penn og papir. Pennen må virkelig være sterkere enn sverdet, for det har aldri overvunnet meg før. Denne gangen visste jeg dog at jeg tapte. Det er en herlig følelse, egentlig. Å få utlevert ei prøve, se litt på oppgavene og innse at dette går over hodet på meg. Så nå må jeg nok starte i ei mindre avansert matteklasse. Men der klarer jeg sikkert å følge med, og det er jo bra, bare det. Det som derimot var litt surt var at jeg for første gang på lenge nesten ble interessert i faget. Alt som skulle til var å arbeide seriøst med en oppgave.

Jeg har tapt. Jeg kommer til å tape igjen. Sjansen for at jeg gjør som i dag er heller liten. Jeg liker da ikke å tape, men av og til er det herlig å slippe kontrollen. Se den reiser unna. Og så gå hjem for å spille banjo.

Lagret i Dagbok, Teater · 16 Svar · Post kommentar

Tordenbloggen

5. november, 2007

Tenkte bare jeg ville si ifra at jeg er med i Tordenbloggen. Jeg er i en knallsterk runde, og ser faktisk sju potensielle vinnere av denne runden. Og kun 4 kan vinne.

Så, hvorfor skal dere stemme på meg? Jeg er for det første snill og ordentlig, og lett å holde ren. Men jeg kan være skitten om nødvendig. Om dere følger tankene mine… De går inn døra til soverommet, finner håndjern og legger seg bedagelig til i en poserende stilling…. Eh… Det trengte dere ikke vite.

Men jeg har flere gode sider. Venstresida mi er spesielt bra. Det er tross alt et stort, dunkende hjerte på den sida. Det er rom der. Ikke så veldig mye av det alkoholholdige fludiumet, men destor mer av det dunkle tomrommet ingen vil kjennes ved at de har der. Noen som har lyst til å hjelpe meg med å fylle det opp, forresten? Kjønnet hun, kroppsfasong god, hjerne type liten?

I tillegg til dette har en en god sangstemme som de færreste av dere noen gang får høre, med mindre jeg blir en kjent artist og/eller får spilt inn noe og legger det ut der dere kan høre det. Jeg har godt volum i mageregionen, hvilket jeg også utnytter på det groveste. Jeg har tilnærmet superkrefter, i det at ingen så mye som aner hvilke krefter jeg har. Kommer jeg videre i denne runden lover jeg å røpe en. Eventuelt finne opp en.

Kort sagt, stem på meg i morgen. Eller i dag, om du leser dette i morgen for meg her og nå. Eller i går, om du leser dette i morgen for i morgen. Eller morgen….

Ja. Stem bare, dere. Og lykke til til dere andre.

Lagret i Bloggutfordringer · 12 Svar · Post kommentar

En ny oppdagelse

4. november, 2007

Jeg så noe rart i dag. En mann. I en telefonkiosk.

Jeg så noe rart i dag. En telefonkiosk. Utenfor butikken jeg vanligvis handler i.

Jeg så noe rart i dag. En telefonkiosk. Jeg har ikke sett den før.

Jeg så noe rart i dag. En telefonkiosk. Den var i bruk.

Jeg så noe rart i dag. En mann. Han snakket i telefonenen.

Jeg så noe rart i dag. En som snakket i telefon. Han snakket i en telefonkiosk.

Jeg så noe rart i dag. En snakkende telefonkiosk.

Jeg så noe rart i dag. I dag også.

Lagret i Dagbok · 5 Svar · Post kommentar