I dag går vi gjennom hvorfor det ikke er gørrkjedelig å lese, verken meg, bøker eller norske lover. Eller, norske lover er jo nødvendigvis kjedelig, men det kommer vi tilbake til.
Jeg er litt inspirert av Beate, som tar for seg høytlesning, men jeg vil fokusere på stillelesning, og hvordan man unngår at det blir kjedelig.
For det dere leser nå er tegn satt i system, svart på hvitt. Ikke noe spennende med det i seg selv. Men jeg antar dere ikke bare oppfatter tegnene, men også gjør noe mer ut av dem, for eksempel at dere får en stakkars liten underbetalt stemme inne i hodet deres til å lese for dere. Og denne stemmen kan sannsynligvis gjøres om ettersom hva anledningen er, og om du kjenner forfatteren. Selvfølgelig, når du ser noe du kjenner til, hvor du kjenner forfatteren så er det sannsynligivis enkelt å høre forfatteren selv lese det, blant annet på grunn av ordvalgene. Og om du gjør som stadig flere gjør, at du kjenner folk over nettet, men ikke har møtt dem personlig, så har sannsynlivis de også en stemme. Stemmen er, uten at du egentlig vet det, en du kjenner sin stemme. En du tenker på/assosierer med når du leser innlegg fra bestemte personer. Og om du har sett bilder av personen har du muligens tillagt den egenskaper ut i fra det også.
Det er her vi kommer inn på tegneserier. Selvfølgelig er det en del som kjenner igjen superheltene i sitt eget nærmiljø, men her vil jeg tro mange leser stemmene som dype og bestemte, omtrent som de på TV.
Også når det gjelder faglitteratur er det nok en fordel å lese med spesielle stemmer. Se for deg bilde av en læremester i nettopp dette faget, og la han ta seg av lesninga, mens du kan kikke på bildene i boka.
Og nå kommer selvfølgelig grunnen til at Norges Lover er dødkjedelig lektyre. Det er fordi den er totalt uten snert og personlig stil, og derfor blir den også kjedeligere å lese. Og når man bare såvidt kan kjenne seg igjen i noen fraser her og der kan man vel ikke vente at en tilfeldig bekjent skal kunne lese det for deg, høyt eller ikke. Hvertfall ikke så lenge den personene bare kan lese inne i hodet dtt.
Noen som har lyst til å dele med meg hva slags stemme jeg har? (Hansi er fritatt)

Innlegg
Dette kan vel høres litt merkelig ut, men jeg hører den stemmen jeg ønsker jeg hadde når jeg leser tekster av folk jeg ikke kjenner og bøker generelt.
6. mars 2007 @ 13:06 ( Direktelink )
Alle vil være en bedre versjon av seg selv, og om her er det kanskje tydeligere enn mange andre steder?
6. mars 2007 @ 15:51 ( Direktelink )
Jeg har som oftest den samme stemmen inne i hodet mitt. Den ligner litt på min egen, den høres bare litt mer innestengt og underbetalt ut. Om jeg konsentrerer meg, kan jeg få venners stemmer til å lese for meg. Men det går veldig sakte, og er ikke alltid like praktisk. Så du har vel egentlig min stemme, om jeg ikke tvinger en annen stemme inn i hodet mitt.
(Ser jeg en viss overskrifts likhet?)
6. mars 2007 @ 20:55 ( Direktelink )
(Jeg aner ikke hva du ser, da det er dine øyne.)
6. mars 2007 @ 23:26 ( Direktelink )
Av en eller annen grunn leser jeg deg på nynorsk?
7. mars 2007 @ 15:30 ( Direktelink )
Vel, stemmen til Sauegjeteren her høres mest ut som et middels takras, og man kan høre han viske på mange meters avstand.
(Jeg vet jeg ikke skulle svare, men… Muhaha)
7. mars 2007 @ 17:29 ( Direktelink )
Beate, jeg vil tro det har med ordplassering og ett og annet utypisk bokmåls-ord.
Hansi, alt du gjør er å dele informasjon svært få egentlig får noe ut av. “HÆ? Takras snakker om Kierkegaard?
7. mars 2007 @ 22:19 ( Direktelink )
Det jeg vet, er at når jeg har møtt folk for første gang, så leser jeg innlegg eller poster av dem med deres egen stemme i hodet etterpå. Det er både sært og morsomt.
22. april 2007 @ 02:04 ( Direktelink )